Spandex - Metal Asylum

Spellemannsprisen 2012

2012-01-15T13:14:00.006+01:00

Etter min mening var det kun én stor skandale under årets Spellemannnspris.

Den store var at Kristiansandsbandet Communic ikke var blant de nominerte i metal kategorien, og at det var støy rockerne i Årabrot som stakk av med prisen. Forstå det, de som kan.

Det alle derimot snakker om dagen etter, er Plumbo vokalist Lars Erik Blokkhus' forsøk på et ordspill på deres hit Møkkamann, rettet mot gutta i Madcon.

Det er selvfølgelig rørende å se at det norske folk er raske med å trekke rasismekortet opp fra skjortelomma. Jeg bare forstår ikke hvorfor de gjorde det akkurat da. Vi er jo ellers så flinke til å spre oss rundt med alskens hverdagsrasisme.

Under de første timene etter terroren i Oslo og på Utøya, før vi visste hvem som sto bak, ble sosiale medier som Twitter og Facebook fylt med rasistiske meldinger fra folk som anklaget både muslimer, kommunister og andre folk vi anser som skumle for å stå bak det hele.

Senest sist onsdag (12. januar 2012) var den svenske artisten Timbuktu ute i avisene både i Sverige og her til lands, og følte seg krenket på grunn av en av Rutetid vitsene til Frode Øverli, som sto i trykk i gratisavisa Metro.
Alle som har lest Frode Øverli's Rutetid vet at han baserer sine vitsetegninger med å spille på fordommer og arketyper. Jeg har aldri sett at bussjåfører, homofobe eller Manchester United tilhengere har stått frem i avisene og følt seg krenket av Frode Øverli's vitsetegninger.

I Dagbladets avstemning om vi syntes stripa var rasistisk, mente 96% av leserne at den ikke var det, og samtidig anklaget vi Timbuktu for å være humørløs, selvhøytidelig og for å utnytte offerrollen.

Hva med ordet Moccamann? Er det rasistisk? Ordet eksisterte ikke i går, men er rasistisk i dag? Er det egentlig noen forskjell på Plumbo's dårlige ordspill og på ord og billedbruken i Øverli's vitsetegning?

Så hvis det ene er rasistisk, må det andre være det også. Eller så er ingen av delene det.

Før det nå berømte ordet falt i sluttminuttene av årets Spellemansspris, hadde jeg lagt ut følgende kommentar på min Facebook profil: "Pretensiøst er vel egentlig det eneste ordet jeg vil sløse på årets Spellemannspris..."

Om ikke noe annet, så greide i hvertfall Plumbo effektivt å sende oss ut av den komaen vi hadde havnet i etter to timer med kvalmende musikalsk korrekthet og forutsigbare prisvinnere.

Litt usikre på hvordan vi skulle takle det, dro vi frem rasismekortet. Sånn for sikkerhets skyld.

Twisted Sister - Live At The Marquee

2012-01-04T19:55:00.004+01:00

Twisted Sister's legendariske opptreden fra Marquee i mars 1983 er omsider gitt ut i sin helhet i en offisiell utgave. Store deler av konserten er tidligere utgitt som b-sider på singlene fra You Can't Stop Rock 'n' Roll albumet. Noen var også inkludert på samlingen Big Hits And Nasty Cuts.

Det er Rhino Records som har gitt ut denne innspillingen i en såkalt "handmade" versjon. Den er lekkert utformet i Twisted Sister's legendariske TS logo i et utbrett omslag. Malcolm Dome gir oss litt historisk bakgrunn om konserten.

På mange måter kan man si at den internasjonale suksessen til TS begynte akkurat med disse to opptredene de hadde på Marquee tidlig i mars 1983. Bandet hadde akkurat spilt inn You Can't Stop Rock 'n' Roll for deres første utgivelse på store Atlantic Records.
I Am (I'm Me) og You Can't Stop Rock 'n' Roll ble også fremført live for aller første gang denne kvelden. Førstnevnte låt ble også TS' første singel hit, i og med at den klatret helt opp på 18. plass på den britiske singel listen noen uker senere. Faktisk deres største hit på de britiske øyene noensinne.

Jeg har aldri vært på The Marquee, men sjelden har man opplevd et slikt nærvær i et live opptak. Lyden er langt fra perfekt. Selv jeg som er tonedøv og hører at de innemellom bommer på en og annen note, så kan man føle energien komme ut av høytalerne. Du kan nærmest lukte eimen av dampende svette og øl.

Det er bare så synd at mange fikk inntrykk av at Twisted Sister nærmest var et tøyseband som kom fra ingenting når de fikk suksess med videoene til I Wanna Rock og We're Not Gonna Take It i 1984.
Det kan de gjerne tro, men det finnes en dypere mening med bandet og musikken hvis man bare er villig til å gå lengre tilbake i Twisted Sister's historie. Live At The Marquee er ikke bare endel av bandets utrolige historie, den er også en viktig del av musikkhistorien.

Metal Året 2011

2012-01-01T16:19:00.003+01:00

Så er det nok engang på tide å oppsummere et år som har blitt historie. Mange av de største bandene for tiden slapp ikke album i fjor, men 2011 beviser at det ikke hadde noen særlig betydning.
Følgende album regner jeg som fjorårets fem beste:

1. Wolf - Legions Of Bastards
2. Seven Witches - Call Upon The Wicked
3. Saxon - Call To Arms
4. Megadeth - Th1rt3en
5. HammerFall - Infected

Wolf - Skull Crusher:

Når vi nå går inn i 2012 er det uten tvil Wolf som definerer heavy metal som sjanger. Legions Of Bastards er en nådeløs vandring og levner ingen tvil om at Wolf har forstått heavy metalens ABC til det fulle.
Med James Rivera tilbake i Seven Witches, så leverer bandet igjen et album i ypperste klasse. Nå må snart den gjennomsnittlige heavy metal tilhengeren snart få opp øynene for hva James Rivera har levert de siste 30 årene. Begynn gjerne med Call Upon The Wicked.
Saxon har marsjert stødig i over 30 år nå og har siden de leverte et par grusomme plater på slutten av 80-tallet levert en solid rekke med album. Call To Arms fremstår allikevel som den aller beste skiva fra den kanten siden Innocence Is No Excuse i 1985.
Endgame ble aldri noen stor favoritt i stua sist gang Megadeth slapp album. Th1rt3en er uansett det beste Dave Mustaine har festet på tape siden Youthanasia.
Primordial og HammerFall var de som kjempet om 5. plassen. HammerFall fikk den fordi de viser klar fremgang fra sist gang, mens Primordial står på stedet hvil med sitt album Redemption At The Puritan's Hand.

Rett under disse albumene vaker det en stor gruppe band som alle har gitt ut solide saker i 2011. Vi kan nevne Pentagram, Charred Wall Of The Damned, Hell, Twisted Tower Dire, Hammers Of Misfortune og Opeth.

Joey Belladonnas comeback i Anthrax på skiva Worship Music var også helt OK. Knivene må uansett slipes til neste Anthrax skive.

Veldedighets prosjektet WhoCares var det første samarbeidet på skive mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden 1982. Det resulterte i to utmerkede låter og ett håp om videre samarbeid mellom disse to gigantene. Et håp som ble knust da Tony Iommi samlet orginal besetningen av Black Sabbath på tampen av fjoråret. Ozzy har i beste fall vært en skygge av seg selv de siste 10 årene, men stort sett har han fremstått som en latterlig parodi. Derfor er jeg mer enn skeptisk til denne gjenforeningen.

Et par skuffelser hadde vi også. Onslaught var ikke i nærheten med å følge Killing Peace med Sounds Of Violence.
Selv om det er svært lenge siden Edguy har gitt ut et brukanes album, gikk det virkelig på trynet med albumet Age Of The Joker.

Megadeth - Public Enemy No. 1:

Kiss - Music From The Elder: 30 År Etter

2011-12-17T19:54:00.005+01:00

I år er det 30 år siden Kiss slapp konsept albumet Music From "The Elder". Blant fansen er det kanskje akkurat dette albumet som det fremdeles diskuteres heftigst om. Hvordan kunne Kiss gå inn i studio med ett klart mål om å reise kjerringa etter svake album som Dynasty og Unmasked, for å komme ut med noe så usannsynlig som et konsept album?

Mars 1981. Kiss hadde akkurat avsluttet en nær utsolgt Unmasked turné i Europa og Australia, men alt annet var en dans på roser i Kiss leiren. Dårlig salg av Unmasked i USA, tvang bandet til å skrinlegge alle planene om en turné der. Unmasked var musikalsk og innholdsmessig langt fra det Kiss tidligere hadde levert på skive.

A World Without Heroes - Promo Video:

Fast bestemt på å gjenreise tidlig storhet, gikk bandet inn i studio for å begynne arbeidet på et nytt album. På denne tiden hadde allerede Ace Frehley truet med å slutte i bandet flere ganger, så en av kravene hans var at de skulle spille inn albumet i hans eget Ace In The Hole studio.

Låt ideer som Deadly Weapons, Nowhere To Run, Feels Like Heaven, Don't Run og Escape From the Island ble klekket ut under oppholdet her. I all hemmelighet brukte de Bob Ezrin som produsent på disse innspillingene, som på dette tidspunktet kun var demoer å regne.

Det er også påstått at Kiss i utgangspunktet hadde et ønske om å bruke Martin Birch som produsent, men at han var utilgjengelig hele 1981 fordi han allerede hadde mer enn nok med Iron Maiden, Whitesnake, Black Sabbath og Blue Öyster Cult sine album dette året.

Hvorvidt dette har noe hold i virkeligheten er det ingen som verken kan avkrefte eller bekrefte. Det eneste som er sikkert er at det påståtte Kiss albumet produsert av Martin Birch aldri har eksistert.

Bob Ezrin var uansett et naturlig valg, da han hadde produsert det klassiske Destroyer albumet i 1976. Han kom rett i fra å produsere Pink Floyd's The Wall album. Få var vel klar over hans psykiske tilstand etter å ha jobbet med en høyst ustabil Roger Waters på det albumet. Ezrin har i senere intervjuer innrømmet at hans dømmekraft under innspillingene av The Elder var svært redusert på grunn av høyt inntak av blant annet kokain.

Gene Simmons hadde i lengre tid jobbet med et manuskript til en mulig film. Tidlig i innspillingen skal han ha luftet mulighetene om hvorvidt han kunne være interessert i å produsere film musikken til denne mulige filmen. Det er ikke usannsynlig å tro at Ezrin misforsto hele greia og trodde at Gene presenterte en mulig idé om det kommende Kiss albumet.
Ezrin som var å regne som en av verdens beste og suksessrike produsenter ville uansett ikke hatt noen problemer med å overbevise plateselskapet om at et konsept album med Kiss var veien å gå.

The Oath - Live At The Fridays 15.01.1982:

Det er også uklart hvor mye plateselskapet (PolyGram) visste om innspillingene Kiss gjorde med Ezrin. Noen kilder påstår at det var plateselskapets idé å bruke Ezrin som produsent, og at de støttet ideen om et konsept album da planene om denne dukket opp. Dette på bakgrunn av at de ikke var fornøyde med resultatet av det bandet hadde spilt inn så langt. Andre kilder mener å vite at Kiss og Ezrin holdt innspillingene av The Elder hemmelige ovenfor plateselskapet.

De tidlige planene for The Elder gikk ut på at det skulle bli en trilogy av album. Deretter kokte planene ned til et dobbelt album. Ett dobbelt album som ifølge plateselskapet ville bli altfor kostbart (pussig nok det samme plateselskapet som senere påsto at de ikke hadde noe anelse hva Kiss pønsket på).
Deretter var planene to album, før det til slutt endte med det ene.

For ikke å snakke om filmene og de påfølgende turneene med et scene design som skulle passe konseptet som det selvfølgelig aldri ble noe av.

Ace hadde i utgangspunktet vært i mot å bruke Bob Ezrin som produsent, men ble nedstemt to mot en da Eric Carr ennå ikke hadde stemmerett i bandet. Ace hadde allerede under innspillingen av Destroyer hatt store problemer med å samarbeide med Ezrin, og Ace tok stort sett ikke del i innspillingen av The Elder. Tapene med Ace sine bidrag ble sendt frem og tilbake med budbil mellom Ace sitt hjemmestudio i Connecticut og studioene i Toronto og New York hvor resten av Kiss spilte inn skiva.

Dark Light og Escape From the Island er pussige resultat av denne måten å spille inn låter. Ace spilte inn det som antakelig var forslag på bass og rytme gitar delene til låtene. Ezrin likte disse så godt at han beholdt disse i den ferdige miksen. Eneste forskjellen er at Ezrin selv spiller bass på Escape. Det gjør disse låtene til de eneste noensinne i Kiss sin katalog hvor hverken Gene eller Paul medvirker musikalsk, selv om Gene er kreditert som co-writer på Dark Light.
Disse to låtene er sannsynligvis de eneste som ble med fra de tidlige innspillingssesjonene med Bob Ezrin.

I tillegg brukte Gene Simmons den musikalske ideen fra den uferdige Wicked Lester låta Eskimo Sun til å skrive Only You. Paul sin demo av Every Little Piece Of Your Heart ble etter litt omskriving til A World Without Heroes. Restene av låtene ble skrevet under innspillingen av albumet.

A World Without Heroes - Live At The Fridays 15.01.1982:

Mye kan tyde på at når først ideen om et konsept album ble født, så tok Bob Ezrin stadig mer kontroll over innspillingene. Dette bekreftes langt på vei av Gene Simmons som i Kerrang! #32 innrømmer at albumets skjebne mer eller mindre lå i hendene til Bob Ezrin.
Lou Reed og den kjente låtskriveren Tony Powers ble hentet inn av Ezrin for å gi albumet mer tyngde. Powers er kreditert for albumets to ytterpunkter, The Oath og Odyssey. Mens Lou Reeds bidrag på A World Without Heroes og Dark Light er minimale, var det han som i det hele sto for ideen bak låta Mr. Blackwell sammen med Gene Simmons.

Under The Rose ble Eric Carr's første bidrag på låtskriver siden i Kiss. Som alle de andre låtene som endte opp på skiva, var Under The Rose hentet fra en liste over mulige låttitler for albumet.
Bortsett fra noen få kosmetiske endringer gjort av Bob Ezrin under innspillingen av låta, ble det gjort få endringer i fra den orginale musikalske ideen. Gene Simmons skrev teksten til låta.

I - Live At The Fridays 15.01.1982:

Mens Eric Carr's bidrag på Under The Rose er udiskutabel, mente Bob Ezrin at han ikke hadde den rette "feelingen" til å få bidra på låtene I og Odyssey. Studio musiker Alan Schwartzberg håndterer derfor trommene på de låtene.
Bob Ezrin hadde som vane å hyre inn andre musikere hvis han mente at de som opprinnelig skulle spille ikke dugde.
Det gikk uansett verst utover Ace sine bidrag. Sannsynligvis mest fordi Ace sjelden fysisk var tilstede i studio, og at det å sende taper og beskjeder mellom Bob og Ace med endringer aldri ville ha ført til noe som helst.
Ace har i senere intervjuer sagt at han var mest skuffet over at hans bidrag enten hadde blitt klippet og endret ut av sin opprinnelig sammenheng, eller rett og slett bare blitt utelatt. Han har flere ganger stått ved at selv om han var imot hele ideen om konsept albumet, så la han ned en profesjonell jobb på det han spilte inn for albumet. Om ikke annet for hans egen del.

Hvor mye som ble spilt inn som aldri fant veien til den ferdige miksen er det kanskje bare Bob Ezrin som vet.
Det vi vet er at Carr Jam 1981, eller Heaven som var den opprinnelige tittelen på låta, dukket opp som en hyllest til avdøde Eric Carr på Revenge i 1992. Signatur riffet til låta var skrevet av Ace.
Det er grunn til å tro at Bob Ezrin sitter på enda flere ubrukte opptak. Blant annet ble forteller delen med Christopher Makepeace, med unntak av to opptak, tatt vekk da plateselskapet bestemte seg for å sekvensere låtene på tvers av historien. Lou Reed har også sagt det var flere tekstmessige bidrag fra han som aldri ble brukt. I tillegg skal Ezrin sitte på flere alternative mikser av låtene.

Den endelige miksen av The Elder skal uansett ha vært den avgjørende årsaken til at Ace bestemte seg for å forlate Kiss. Det skulle allikevel gå nesten ett år før han offisielt var ute av bandet.

Eyewitness News - Paul og Gene snakker om The Elder

Fra innspillingen til albumet til den ferdige miksen forelå, tok det hele sju måneder. Bob Ezrin tok seg god tid til selve produksjonen.
Just A Boy og den korte introen Fanfare ble ikke skrevet og lagt til før i sluttfasen av miksingen.
Bob Ezrin mener at det var flere ganger i løpet av disse sju månedene at hele The Elder prosjektet burde ha blitt stoppet. I følge han var det når miksingen startet at alle innvolverte parter burde ha innsett at dette var på ville veier. Beklaglivis var det ingen der som følte de hadde posisjon eller som i Ezrins tilfelle, psykisk tilstand, til å ta en slik avgjørelse.

Hvis så er tilfellet, da er det kanskje noe i det at plateselskapet ikke ante hva Kiss hadde spilt inn før de dukket opp med den ferdige miksen etter sju måneder i studio.
På en annen side virker det merkelig at ikke plateselskapet i det minste begynte å lure på hva Kiss holdt på med, siden det ikke var hverdagskost at noen tilbrakte så lang tid i studio. Spesielt ikke Kiss som sjelden sløste bort altfor mange uker på en plate innspilling.

Ett siste hint på at flere enn Kiss og Ezrin var klar over hva som foregikk gir Ezrin i det nyeste nummeret av Classic Rock (#165).

"We decided to to do something that was in quotation marks, something important. And that's a mistake. You never set out to do something important, you should just do something that's good and fits. The Elder didn't fit. It didn't even come close to fitting. We would never have been allowed to do that. It was terrible."

Den fulle og hele sannheten får vi kanskje aldri vite i og med at den personen som sannsynligvis kunne ha gitt oss ett noenlunde objektivt innblikk i hva som foregikk under innspillingene av dette albumet er død. Jeg tenker selvsagt på Eric Carr.

Om ikke et konsept album forvirret en sulteforet tilhengerskare tilrekkelig, ble det også tatt en beslutning av de høye herrene i PolyGram at låtrekkefølgen skulle tilpasses slik at de planlagte singlene The Oath og A World Without Heroes skulle være åpningskuttet på hver av sidene.
Det var bare på den japanske utgaven at den opprinnelige låt rekkefølgen ble opprettholdt, bortsett fra at Escape From The Island av en eller annen grunn var fjernet. I 1997 ble The Elder utgitt i remastret utgave, og da med den kronologiske rekkefølgen av låtene.

The Elder floppet katastrofalt salgsmessig og en større planlagt turné ble det aldri noe av. Selv promoteringen av albumet var på et minimum. Promovideoer for både A World Without Heroes og I ble spilt inn, men bare førstnevnte ble vist på TV.

I - San Remo Festival 28.01.1982. (Uten Ace):

Kiss eneste live fremføringer av låter fra The Elder på den tiden gjorde de på ABC’s Fridays i januar 1982, da de fremførte The Oath, I og A World Without Heroes. Før internettets inntog var et bootleg opptak av denne opptredenen noe av det mest ettertraktede en Kiss fan kunne tenke seg.
Siste gang Kiss gjorde en promo opptreden for The Elder var den 28. januar 1982, da de på satellit overført TV opptrådte til Kiss fansens overraskelse som en trio, da Ace Frehley aldri dukket opp.

Da kameraet var slått av forlot de tre gjenværende Kiss medlemmene den synkende The Elder skuta for godt. For ett år siden hadde de stått med vann opp til knea, nå var det såvidt de greide å holde seg flytende.

Indisk Metal - Hot Or Not?

2011-11-15T23:51:00.004+01:00

Min gode venn Razorhack sendte meg for en tid tilbake en link til ett blogginnlegg som omhandlet den indiske heavy metal scenen.

Indisk kultur har vi blitt ganske kjent med her på berget igjennom mat og Bollywood filmer. Musikk inspirert av indiske folketoner har også vært en gjenganger i vestlig pop og rockemusikk helt siden Beatles nærmest gjorde sitaren verdenskjent på slutten av 60-tallet.

Selv om heavy metal også i India har hatt enorme fanskarer, så er det forholdsvis få band som har spilt der. Machine Head, Megadeth og Iron Maiden har alle spilt der de siste årene. Metallica holdt sin første konsert for bare noen uker siden, mens listen over band som har måtte kansellere sine planlagte opptredener er nesten like lang. Slayer, Testament og Def Leppard har alle avlyst planlagte konserter i India.

Indisk heavy metal har uansett ikke hatt det noe lett opp igjennom årene. Ikke uventet er det religion som har vært den største årsaken til det, men det får bli en annen diskusjon.

I de siste årene har det for alvor begynt å skje noe på heavy metal fronten i India. Overnevnte blogg omtaler for det meste de mest ekstreme bandene fra India. Ikke så rart, for det kan virke som de fleste metal bandene der borte helst velger å spille en eller annen form for mer ekstrem metal. Helst da en eller annen variant av death metal.

For min egen del var jeg mer interresert i å spore opp de mer tradisjonelle bandene. Stort sett flere enn de jeg presenterer under, er det ikke.

Albatross er det eneste rene power metal bandet jeg kom over. Både musikalsk og tekstmessig minner de mye om King Diamond. Faktisk er det King Diamonds gitarist Andy LaRocque som sto for selve masteringen av Albatross foreløpig eneste utgivelse, EP'en Dinner Is You, som kom i 2010.

Slain har forsåvidt også en fot innenfor power metal sjangeren, men kjører også på med masse progressive elementer. Musikalsk har bandet et utpreget 80-talls sound. Bare synth'en i seg selv tar deg tilbake til 1985 på et blunk. Det er nesten litt nostalgisk.

Arkaitor skal være et tradisjonelt heavy metal band, hvor det synges på indisk. De er tatt med på ren mistanke. Det eneste jeg kunne finne av dem var deres offisielle video av låta Syntiew. Dette er en power ballade midt i Aerosmith gata. Musikk videoen fremstår som en underlig blanding av Jon Bon Jovi's Blaze Of Glory og en Bollywood film. Ikke akkurat for svake sjeler.

Filharmonix er garantert heavy metal på det mest tradisjonelle. De ga ut albumet Hot & High i 2010. De har til og med spilt i USA, noe som det heller dårlige publikumsopptaket under beviser.

Sist, men klart best, finner vi bandet Kryptos. De er rene veteraner å regne med sine tre utgivelser. The Coils Of Apollyon kom ut så sent som i år. De er blant ytterst få metal band fra India som har greid å skaffe seg et navn utenfor indias grenser og har gjort en rekke konserter og små turneer i Europa og USA. De kombinerer på en flott måte speed-, thrash- og heavy metal.

Iron Maiden / Alice Cooper, Telenor Arena, Oslo 06.07.2011

2011-08-21T11:57:00.006+02:00

Det var henholdsvis 11 og 10 år siden jeg så Iron Maiden og Alice Cooper sist. På Roskilde i 2000 hadde Bruce Dickinson og Adrian Smith nylig returnert til Iron Maiden, mens Alice Cooper hadde akkurat gjort sitt andre comeback med albumet Brutal Planet.

I 2011 er Iron Maiden er midt i sin The Final Frontier turné, mens Alice Cooper fyller dødtiden mellom forrige turné og neste album med å spille en håndfull konserter i Europa.

Alice Cooper

Tonene av Black Widow markerer åpningen av en av årets konsert begivenheter i Norge dette året. Alice Cooper firer ikke på effektene. Øyesminken og hans truende scene karakter er inntakt.
Brutal Planet, I'm Eighteen, Billions Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy og Hey Stoopid kommer alle på rekke og rad tidlig i konserten før vi får servert I'll Bite Your Face Off i fra hans kommende skive Welcome 2 My Nightmare. Så får tiden vise om det er en etterlengtet eller unødvending fortsettelse av hans klassiske Welcome To My Nightmare album fra 1975.

Det er ingen tid å miste denne kvelden, så Feed My Frankenstein følger tett etter, før Poison virkelig får fart på publikum.
Wicked Young Man er kveldens overraskelse i spillelisten til Alice Cooper denne kvelden. En gledelig sådan, i det låta er en personlig favoritt fra Brutal Planet skiva.
Under Killer blir giljotinen rullet fram og Alice Cooper henrettet. Det avkappede hodet til Alice Cooper ble vist fram til spott og spe av tonene til den smått morbide I Love The Dead.

Som i et under gjenoppstår han i hvitt, tidsnok til å avslutte seansen med School's Out. Med noen akkorder fra Pink Floyd's Another Brick In the Wall mikset inn, ble det en verdig avslutning av Alice Cooper's timeslange opptreden.

Iron Maiden

31 år har det gått siden Iron Maiden som oppvarmer på Kiss' Unmasked turné besøkte Norge for første gang. På den tiden var de bare ett av mange håpefulle band som ble kategorisert innen New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM). De var fremdeles plassert solid i skyggen av band som Black Sabbath, Judas Priest og UFO. Ingen kunne ane da at de tre tiår senere skulle stå som et av de største og innflytelsesrike band noensinne.
Med avslutningsriffene fra UFO klassikeren Doctor Doctor over PA anlagget, vet de mest ihuga Maiden tilhengerne at det er like før det braker løs.

Som forventet startet konserten med åpningskuttet Satellite 15...The Final Frontier ballet. I et inferno av lys, lyd og bilde ble vi tatt igjennom intro delen av låta før bandet entret scenen i det selve låta starter. El Dorado følger tett etter, før de serverer den første klassikeren for kvelden i 2 Minutes To Midnight.

De som nå trodde at resten av kvelden skulle bli en reise i nostalgiens tegn, tok skammelig feil. Når Maiden turnerer et nytt album så turnerer de et nytt album. Deres forrige album, A Matter Of Life And Death, ble for eksempel fremført i sin helhet på sist turne.

De ferske låtene The Talisman og Coming Home er neste ute, og spesielt sistnevnte har en ekstra dimensjon live enn den litt baktunge versjonen som er å finne på den siste skiva.
Dance Of Death får opp både farten og stemningen blant publikum igjen, og når bandet går rett inn i The Trooper har bandet publikum i sin hule hånd. Og der blir de resten av kvelden.
Etter The Wicker Man holder Bruce Dickinson for kvelden en uvanlig kort men effektfull tordentale som en introduksjon til Blood Brothers. Kveldens klart høyeste allsang er et faktum.

Min favoritt, When the Wild Wind Blows, fra den siste skiva fulgte deretter. Derfra og ut var det de eldre klassikerne som regjerte. The Evil That Men Do, Fear Of the Dark og Iron Maiden rundet av hovedsettet. Det er unødvendig å nevne at vi for lengst har nådd kokepunktet.

I god tradisjon tro var The Number Of the Beast først ute av ekstra nummerne. Tett etterfulgt av Hallowed Be Thy Name. Som avslutningslåt på denne turneen hadde de børstet støvet av Running Free. Det er faktisk bare andre turneen siden 1996 at denne låta har vært fast inventar i bandets låtliste. Uansett en verdig avslutning på nok en fantastisk aften i selskap med Steve Harris & Co.

Video: 15 minutter sammendrag fra Alice Cooper & Iron Maiden i Telenor Arena 2011.

Like fornøyd som man alltid er etter en Iron Maiden konsert vandret vi ut i den varme sommernatta. Jeg overhørte en samtale fra noen som bare var måtelig fornøyd med at Maiden hadde spilt så mange "nye" låter. Der har vi styrken til Iron Maiden. Hvor mange andre 80-talls storheter turnerer nå og fyller halvparten av konsertene med låter som er fra denne siden av årtusenskiftet? Sannsynligvis ingen.

Derfor er og blir Iron Maiden det største metal bandet denne verden har oppfostret.

Back To Éire I Go With A Heavy Heart

2011-08-17T21:48:00.004+02:00

De siste årene har det irske metal bandet Primordial seilet som en av undertegnedes favoritter. Primordial er i utgangspunktet et black metal band som henter inspirasjon i fra keltisk mytologi og musikk.

Innen den tyngre del av rocken har keltiske toner blitt brukt ofte. Thin Lizzy hadde flere låter som helt klart var av keltisk inspirasjon. Dette var låter som Massacre og Emerald. Albumet Black Rose var i sin helhet en hyllest til Irland, selv om det bare var tittelsporet som musikalsk hadde helt åpenbare keltiske referanser.
Phil Lynott skal visst nok i flere år hatt planer om å gjøre et helt Thin Lizzy album med keltisk inspirert musikk. Det eneste vi vet sikkert er at hans altfor tidlige død førte til at Gary Moore spilte inn Wild Frontier som en hyllest til Lynnot og keltisk musikk.

Hva med keltiske toner innenfor heavy metal generelt? I følge Metal-Archives eksisterer det, eller har eksistert rundt 30 band innenfor denne sub sjangeren. Vi kan plusse på 30 til hvis vi skal ta med de som har keltisk mytologi som tema i tekstene.

Vi snakker om forholdsvis få band, og utrolig nok bare tre fra Irland.

Bilde: Primordial, forblåst og kald black metal fra Irland.

Primordial er nok det mest kjente av disse bandene, med en rekke sterke utgivelser på samvittigheten. To The Nameless Dead og den ferske Redemption At The Puritan's Hand kan jeg anbefale på det varmeste.
Et annet band jeg har sansen for er brasilianske Tuatha De Danann. De spiller en mer tradisjonell form for folk metal. Som endel av sceneshowet har de som regel med personer som har "spesielle" egenskaper i form av å være kortvokste, ekstremt lange osv. Det anbefales å ta en titt på videoer med bandet som er å finne på YouTube.
Det er nok ingen selvfølge, men det går helt fint å lage keltisk inspirert musikk med trøkk selv om man kommer fra en liten by langt inn i de brasilianske regnskoger.

Av band som skriver tekster basert på keltisk mytologi er det et par verdt å nevne.
Mael Mórdha holder seg i folk/doom metal sjangeren. Sjekk ut albumet Gealtacht Mael Mórdha. Det skal det godt gjøres å finne en mer skremmende inngang på et album enn de 50 første sekundene av Atlas Of Sorrow.
Tittelen på denne blog posten er forøvrig hentet fra avslutningslåta på deres Manannan album, hvis du skulle lure.
Det siste bandet jeg anbefaler er det greske heavy/power metal bandet Airged L'ahm. Man skulle tro at de hadde nok av gresk mytologi å ta av i Hellas, men Airged L'ahm syntes vel at langt mer spennende ting skjedde på den grønne øya. The Silver Arm er albumet som absolutt bør sjekkes ut.

1981: Et Tilbakeblikk

2011-08-04T11:28:00.009+02:00

Juni 1981. Den kaldeste og våteste forsommeren jeg kan huske. På vei til siste skoledag før sommerferien vasset jeg i snøsørpe.

Fatter'n jobbet ettermiddagskift på "Spon". Det regnet. Fire dager inn i ferien, og jeg kjedet meg som bare en ti-åring kan kjede seg.

Det var i desperat kjedsomhet at jeg gikk igjennom fatterns musikk kassetter.
LP platene hadde jeg fått streng beskjed å holde meg unna.
Jeg sorterte kassettene etter hvordan coverne så ut. Kjedelige i en stabel, morsomme og fargerike i en annen. En tredje stabel inneholdt de skumle og rare.
I den sistnevnte gruppe var det bare tre kassetter.

Ett cover forestilte en skummel siluett av en person med armene opp i luften i noe som jeg oppfattet som en truende positur.
På ett annet var det avbildet fem diffuse personer som jeg innbilte meg var tatt under vann i ett basseng. Sannsynligvis for jeg på den tiden hadde vannskrekk og var spesielt engstelig for basseng timene på skolen.
Det som jeg forsto måtte være samme artist som "basseng-coveret", hadde et annet cover som jeg husket i fra før. Her var det fem hoder som brant som stearinlys.

Sistnevnte cover hadde alltid skremt meg. Jeg hadde til og med hatt mareritt om det.
Selv tretti år senere får jeg en underlig ubehagelig følelse av å se det. Et slags flashback, eller noe.

Jeg hadde ikke noe formening om hva slags musikk dette kunne være.

Jeg valgte og ta tyren ved hornene og matet fatterns Akai med kassetten som tilhørte
omslaget med de fem brennende stearin hodene.

Aldri før hadde jeg hørt noe lignende. Dette var så anderledes enn noe av det som fatter'n vanligvis hørte på når han var hjemme.

Jeg stavet meg igjennom tittelen på den første låta. Det var tydeligvis hovedlåta på kassetten.

"Burn". Jeg spurte mutter'n hva det betydde.

"Brenne, som å brenne ved i ovnen", forklarte hun.

Jeg tok forklaringen bokstavelig og mitt unge barnesinn var ikke mer utviklet at jeg antok at det handlet nettopp om det. Lei av mine stadige spørsmål om hva de forkjellige låt titlene betydde fant hun frem sin engelsk ordbok fra skoletiden.

Deep Purple hadde stort sett titler som ga fortåelige oversettelser for en 10 år gammel gutt. Langt værre var det med titlene til dette bandet med den truende siluetten av en person på coveret. I tillegg fant jeg en kassett til med samme band i haugen med kjedelige covere.

Med blålilla skrift sto det "Black Sabbath". Under i grått, "Master Of Reality".
Jeg satte på kassetten.

Det hele startet med en skummel hoste som fort gikk over i like skummel musikk.
Jeg slo opp ordene "Sweet Leaf", men det ga ikke noen mening. Andre titler var like kryptiske. Slik som "After Forever" og "Into the Void".

De uforståelige titlene og den dystre musikken og den underlige stemmen til han som sang, gjorde at jeg stort sett brukte regnværdagene denne sommeren til å høre på Deep Purple. Helst da på Burn albumet. Det skulle uansett ikke ta lang tid før også Black Sabbath var blitt en favoritt.

Det er ingen tvil om at det dundrende riffet til Burn eller den kaotiske introen til Speed King satte standarden for hva slags musikk jeg kom til å høre på.
Jo hardere og raskere, desto bedre.

Slik har det vært i tretti år og jeg har ingen planer om å endre på akkurat det det de neste tretti heller.

Manager League

2011-07-25T13:22:00.006+02:00

Helt siden det første møte med Football Manager på Commodore 64 på 80-tallet, har jeg vært en ihuga spiller av ymse fotball manager spill opp igjennom åra. Selv nå som jeg har passert 40, brukes det endel av min fritid til å føre mitt lag opp og frem.

Etter at C64 tiden var over, så kom etterhvert Championship Manager til PC. Tusenvis av timer ble brukt til spillet. Ettersom spillet ble mer og mer omfattende og jeg fikk stadig mindre fritid utover 2000-tallet, ble det stadig mindre spilling.

I vår så prøvde jeg å finne ut om det gikk an å få noen av de gamle og mer enkle utgavene til Championship Manager til å virke på nyere operativsystemer. Det er alltids noen som lager tilleggs programmer eller emulatorer til gamle spill og programmer, slik at de kan spilles på nyere PC'er.
Det var når jeg lette etter noe slikt at jeg kom snublende over online spillet Manager League.

I Manager League fant jeg akkurat det jeg så etter i et manager spill. Lett å sette seg inn i og ikke altfor mye detaljer. De største forskjellene fra for eksempel CM er at du bygger et eget lag i fra bunnen, og at kampene og treningene er til bestemte tidspunkt. Man får tildelt et minimum av ressurser og derfra bygger man laget opp sakte men sikkert opp over flere sesonger. Her finnes det ingen snarveier til toppen, bare målrettet og nøyaktig jobbing over tid.

På den måten har jeg gitt "liv" til den for lengst nedlagte klubben Bergerud FK.

Iron Maiden - Fear Of The Dark (Telenor Arena, Oslo 06.07.2011)

2011-07-08T13:07:00.002+02:00

...alt om Iron Maiden og Alice Cooper konserten kommer så fort jeg har landet...

Box O' Shite

2011-06-11T17:10:00.010+02:00

For oss som bodde ute i provinsen på 80-tallet og var ihuga metalheads, var nærheten av platesjapper og ikke minst musikkmagasiner ikke eksisterende. Det var kanskje ikke rart at man kastet seg over Kerrang! og Metal Hammer når bygdas eneste butikk med en seriøs bladhylle begynte å ta inn disse.

De siste ukene har jeg brukt mye tid til avslappning og lesing på verandaen. Det har gått i en mix av nyinnkjøpt lektyre, og tilfeldig plukk i fra en etterhvert rikholdig samling av tegneserier, bøker og magasiner.

I dag tok jeg med en bunke Metal Hammer. Tidenes klart beste metal magasin igjennom tidene. I hvertfall slik jeg husket det.

Jeg tenkte at det måtte være haugevis med artikler i Metal Hammer som jeg aldri har lest. Rett og slett for at de omhandlet band jeg ikke kjente til eller ikke hadde noe interesse for på den tiden.

I de eldste utgavene jeg har (1986/87) fant jeg en og annen godbit. Blant annet en hel side om Heretic (US) som hadde fått ny vokalist i Mike Howe. De var i gang med å spille inn oppfølgeren til EP'n Torture Knows No Boundary. Albumet Breaking Point skulle senere bli en kult klassiker blant Metal Church fans, da Mike Howe erstattet David Wayne i 1988.

Dette tyder på at Metal Hammer i sin begynnelse så litt lenger enn bare platesalg og hype når de skulle skrive om band, og viet om ikke annet noen sider til bortimot ukjente artister.

Metal Hammer April 1987

Halvveis inn i 1987 så utvidet tydeligvis Metal Hammer begrepet "metal". Det ble en helt klart tydelig rettningslinje at forsidene skulle fremstille et band som var i skuddet. Helst millionselgende band i USA. Så da spilte det liten rolle om det var Bon Jovi som prydet forsiden.

At jeg i det hele tatt fortsatte å kjøpe Metal Hammer til ihvertfall 1995, er for meg nå en gåte. Riktignok hadde de innemellom velskrevne artikler som historien om Led Zeppelin, UFO eller opprinnelsen til heavy metal. Men når man for fjerde gang på et år kunne lese om Dave Mustaine's nær døden opplevelse, så minnet Metal Hammer mer om Se & Hør enn et metal magasin.

På begynnelsen av 90-tallet ble det gjort ett internt vedtak i redaksjonen at de ikke skulle skrives om death eller black metal. Slik vederstyggelighet skulle ikke inn i det bladet.
Lesebrev fra undrende metal fans om hvorfor de ikke kunne finne noe om Obituary, Death eller den nye black metal bølgen fra Norge, ble som regel latterliggjort.

Ett svar var dette: "If only we'd been able to read your name and address, we would've sent you some raw liver to give to the Death Metal God, Odin...never mind, eh?"

Black Metal var noe tull og tøys mente Metal Hammer. Mayhem her i tøyse humør.

Dessverre for Metal Hammer greide de ikke å tie ihjel disse sjangrene. Deicide var det første death metal bandet de skrev om. Problemet var bare at de konsekvent kalte de for black metal. Sant nok er Glen Benton selverklært satanist, men Deicide spilte aldri noe annet enn death metal. Enda mer komisk er at de bruker den første halve siden av reportasjen på å unnskylde oppførselen og musikken til de norske black metal bandene, og presiserer at den ekte black metal'en sto Venom for. Hvor i huleste trodde folka i blekka at de norske black metal bandene hentet ideene i fra?

25 år senere er det faktisk et lite hjemmesnekret magasin som gikk under navnet Streetfighter som faktisk viser seg å ha mest godbiter. I hvertfall hvis man stadig er på let etter band som aldri fikk fire sidere i Metal Hammer og som de aller fleste forlengst har glemt at eksisterte.
Ikke var det velskrevet. Ikke var det trykket i farger, men det var laget av folk med genuin interesse for musikken og bandene.

Jeg har klistret opp en lapp på skuffen hvor Metal Hammer bladene mine er. Box O' Shite står det på den. Så får Adam Bomb ha meg unnskyldt at jeg stjal den frasen av ham.

The Runaways

2011-06-02T09:36:00.006+02:00

Det er vanskelig å ikke ha fått med seg hypen rundt Lady Gaga. Det lille jeg har lest og hørt om dama er nok for meg til å konkludere med at hun har forsvinnende lite å melde. En av grunnene til at Lady Gaga kan sole seg i glansen av suksess, kan hun tilskrive The Runaways for.

The Runaways ble dannet i 1975 etter en idé Joan Jett hadde om å starte et jenteband som spilte skikkelig rock. Hun hadde allerede et band med trommeslager Sandy West, men det var ikke før Joan traff på den eksentriske manageren Kim Fowley utenfor legendariske Rainbow Bar And Grill at steinen skulle begynne å rulle. Fowley på sin side hadde allerede møtt på Kari Krome og blitt imponert over hennes tekster som kunne passe til et rock & roll band.

Kari Krome kunne åpenbart ikke synge og ble raskt erstattet av Micki Steele som også spilte bass. Denne trioen spilte inn bandets første demo Born To Be Bad.

Steele forsvant etter kort tid i bandet, men skulle senere få suksess med The Bangles. Omsider falt alle brikkene på plass da vokalist Cherie Currie, gitarist Lita Ford og bassist Jackie Fox ble med i gruppa.

Med sin glam og punk inspirerte musikk, samt et uvanlig utagerende image til jenter å være, tok det ikke lang tid før de fikk masse oppmerksomhet.
I februar 1976 fikk de platekontrakt med Mercury og bare noen måneder senere slapp de sitt selvtitulerte debut album. Med unntak av Lita Ford som var 17 år, var resten av medlemmene i bandet 16 da skiva kom ut. Tekstene på skiva handlet stort sett om sex, alkohol og dop. Noe som alene var med å skape hype om bandet, da jenter ikke skulle skrive om slikt. I hvertfall når de ikke var gamle nok til å utøve noe av det, noe de selvfølgelig gjorde allikevel.

Oppmerksomheten rundt bandet hjelp ikke stort på platesalget i USA og skiva var såvidt innom Billboard lista. I Japan derimot gikk singelen Cherry Bomb rett til topps på listene og den påfølgende turneen der var eneste gang de opplevde stjernestatus. Det var bare Led Zeppelin, Kiss og Abba som solgte flere skiver enn The Runaways der borte i 1977.
Dop, alkohol og interne konflikter skulle etterhvert prege bandet, og da Joan Jett fikk nok i 1979, betydde det slutten på bandet. Da hadde de rukket å spille inn fire studio album.

The Runaways spilte også i Norge, og deres opptreden på Chateau Neuf i Oslo 22. juni 1978 er forevighet på bootleggen Forever Lost?.

Selv om The Runaways aldri solgte millioner av album, så viste de verden at jenter kunne ha ben i nesa, skrive udødelige klassikere og leve ut sine rock & roll drømmer. De talte musikkbransjen midt i mot, og belønningen er at musikken og legenden lever i beste velgående tretti år senere.

Lady Gaga derimot, er det få som husker om to år. Langt mindre om tredve...

Heavy Metal Basement

2011-05-31T14:26:00.003+02:00

Folkene bak dokumentaren Heavy Metal Parking Lot lagde i 2001 filmen Heavy Metal Basement. Her får vi ett innblikk i heavy metal samlingen til en Jim Powell, som har samlet metal effekter siden begynnelsen av 80-tallet. I tillegg gir han sin vurdering av samtlige album med sitt favoritt band Judas Priest.

Hvem ønsker seg vel ikke en kjellerstue hvor det første som møter deg er et Kiss flipper spill?

Filmen kan sees gratis på SnagFilms. Her kan du også se nevnte Heavy Metal Parking Lot og oppfølgeren Heavy Metal Parking Lot Alumni: Where Are They Now?

Watch more free documentaries

Josh Homme og dagens skolesystem

2011-05-30T15:23:00.006+02:00

Jeg og Josh Homme er sjelden på musikalsk bølgelengde. Hverken Kyuss, Queen Of the Stone Age eller Them Crooked Vultures har vekket spesielle sterke følelser hos meg.

Derimot er det langt mer interessant å lese intervjuer med Josh Homme. Han prater gjerne om helt andre ting enn musikk, og her er vi enige om ganske mye. Blant annet har han barn i rett skolealder og mener følgende om dagens skolesystem:

"I can't stand the modern schooling system. If you learn a little bit of everything you're a Renaissance man? No. You can play Trivial Pursuit and that's about all."

Dette passer også bra til skolesystemet i Norge. Det brukes for mye tid til å lære seg litt om mye, i stedet for mye om litt. Når det innemellom læres noe nyttig, så brukes feil læringsteknikk.

Min sønn er snart ferdig med tredje klasse. Han kunne fint fortelle i fem minutter om steinalder-bonden og hans virke. Samtidig brukte han like lang tid på å finne ut hva sju minus tre blir. Sju ganger tre derimot ble besvart i løpet av et par hundredeler.

Så kan man spørre seg hvorfor min sønn hadde null problemer med et relativt vanskelig gangestykke, men sleit med en enkel minus oppgave?

Alt handler om pugging. Eller automatisering som det kalles i dag.

Den lille gangetabellen kommer alle innom på skola. Men hvor mange er klar over den lille og store addisjonstabellen, eller den lille og store subtraksjonstabellen? Disse tabellene tror jeg få skoler bruker, selv om de er med i opplæringsplanen allerede på andre klassetrinn.

Matte handler tross alt kun om pluss, minus, gange og dele. Uansett hvor komplekse utregninger som skal utføres. Er disse tabellene hundre prosent automatisert, slipper elevene å tenke på utregningen, men på å løse oppgaven.

Det finnes også automatiserings teknikker når det gjelder lesing og skriving. Hvor mange ordlyder tror du at det finnes i det norske språk? Færre enn du tror. Har man automatisert ordlydene og hvordan de ser ut så har man kanskje mangedoblet lese hastigheten og ikke minst forståelsen av hva som står i teksten betraktelig. Her er prinsippet det samme som ved matten. En som er god til å lese, leser egentlig ikke. Den gjenkjenner ordene fortløpende og slipper å bruke tankegangen på noe annet enn å forstå hva teksten dreier seg om.

Heldigvis er det en gjeng dyktige folk, blant annet fra barnehabiliteringstjenesten, som jobber aktivt for å endre den pedagogiske opplærings måten på barneskolenivå. Da vil alle elevene i årene fremover begynne å bruke Tempolex, eller lignende opplæringsprogram. Ikke bare de som er så "heldige" å ha en form for diagnose.

Så hvorfor er jeg så sikker på at dette er veien å gå?

Fordi min sønn startet i første klasse med et ordforråd på mindre enn 15 ord, og på tross av sin (sannsynlige) asberger diagnose, nå ligger på gjennomsnittet i klassen på matte- og lese/skrive ferdigheter. Alt takket være en læringsmetode som den norske skole brukte så sent som på 70-tallet, men som grunnet en rekke læringsreformer innenfor skolen de siste tiårene har blitt totalt utslettet.

Jeg har nå håp om at min sønn faktisk får en god utdannelse en gang i fremtiden, så får jeg heller være den som imponerer i Trivial Pursuit på regnværsdager.

Classic Rock #159

2011-05-25T13:26:00.006+02:00

“Steve was shouting: ‘I want him gone! I can’t stand him!’ Rod said: ‘He’s not going. Get used to it.’” – Bruce Dickinson om sin første større uenighet med Steve Harris.

Jeg har ikke tid til å sitte her å skrive på bloggen, for jeg må stikke til den nærmeste bladkiosken å plukke opp det nyeste nummeret av Classic Rock!!! Dette kan jeg ikke gå glipp av.

Sjalabais!!

Presto Ballet (og mitt generelle hat for progrock)

2011-05-20T14:05:00.005+02:00

Presto Ballet er Metal Church gitarist Kurdt Vanderhoof sitt hjertebarn for tiden. Nå som Metal Church er gravd ned på ubestemt tid, passer han på å dyrke sin lidenskap for 70-talls progrock.

Allerede med de to albumene han ga ut under Vanderhoof navnet, tilnærmet han progrock sjangeren. Fremdeles var gitarene i fokus og han dro det ikke så langt som å overøse låtene med "space synther". Disse to utgivelsene appellerer derfor mer til folk som liker 70-talls hard rock som Uriah Heep og Deep Purple, enn til typiske prog tilhengere.

Metal Church ligger milevis fra progrock, men det er ingen tvil i om at Kurdt lurte inn en og annet prog element her og der. På albumet Blessing In Disguise kommer vi ikke utenom låter som Badlands og Anthem To the Estranged. Dette er kanskje de to Metal Church låtene som ligger nærmest progrock med sin strukturelle oppbygging og det stadige skiftet mellom rolige og dramatiske partier. Senere skulle det typiske progrock instrumentet mellotron også bli brukt på Metal Church album.

Med Presto Ballet tar Kurdt skrittet fullt ut inn i progrock land. Her er det ikke bare musikken som skal lyde 70-talls, men innspillingen foregår kun på analogt utstyr for å gjenskape den autentiske opplevelsen.
Presto Ballet har høstet stormende hyllest for sine tre utgivelser så langt fra progrock entusiaster, selv om de mest hardbarka klager på litt for mye "harde" gitarer.

Dessverre er det slik at jeg har store problemer med å like progrock. Jeg hadde håpet på at Presto Ballet skulle bli en slags døråpner til progrock verdenen, siden Kurdt Vanderhoof er blant mine store helter.
Jeg har gjort hederlige forsøk før. Jeg har med åpent sinn og masse positive tanker forsøkt å komme meg igjennom skiver med både Rush, Yes, Kansas og Styx. Det er grenser på hvor mye "space synth" en mann i sin beste alder kan tåle. Hos meg er den grensen omtrent på ingenting.
Heller ikke Presto Ballet lykkes med å forandre min mening om denne sjangeren.

Konklusjonen er at jeg hater progrock.

Dypt og inderlig. Til evig tid.

Diskografi:

Vanderhoof:
Vanderhoof (1997)
A Blur In Time (2002)

Presto Ballet:
Peace Among the Ruins (2005)
The Lost Art Of Time Travel (2008)
Invisible Places (2011)

RAM

2011-05-18T11:16:00.005+02:00

RAM er et heavy metal band i fra Gøteborg som startet opp i 1999. Med EP'n Sudden Impact i 2003 gjorde de sin debut. Siden har de fulgt opp med skivene Forced Entry (2005) og Lightbringer (2009). Deres tredje album slippes om kort tid, og har fått tittelen Death.

RAM spiller tradisjonell metal og kan regnes som et av bandene i den såkalte New Wave Of Traditional Heavy Metal (NWOTHM) bølgen, sammen med blant andre Enforcer, Cauldron, White Wizzard, Savage Blade, Steel Horse, Volture med flere.

Forced Entry (2005)
"Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, men svenske band har en tendens til å tråkke solid inn i alle metal klisjeene som finnes. Allikevel kommer de ut på andre siden med noe som man bare MÅ ha. Her er det litt Judas Priest, og der har vi litt Helstar. Allikevel høres det mest ut som RAM. Derfor elsker vi låter som Machine Invaders og The Beast Within."

Lightbringer (2009)
"Med Lightbringer utvider RAM sine musikalske horisonter i forhold til Forced Entry. Vi får fremdeles servert nådeløs metal som i låta The Elixir, men de bringer også inn mer progressive elementer. Et godt eksempel finner vi i den episke ni minutters låta Suomussalmi (The Few of Iron). Alt i alt et mer balansert album i forhold til Forced Entry, så er bare spørsmålet hva man foretrekker; blondiner, brunetter eller begge deler?"

RAM - The Beast Within (fra Forced Entry):

RAM @ Metal-Archives

Lillehammer Rock Festival 2011

2011-05-15T11:18:00.006+02:00

Tre år etter Metal Rock Fest, er det i år igjen duket for en langhelg med metal på Lillehammer. Lillehammer Rock Festival går av stabelen fra 11. til 13 august, og metal tilhørere i fra fjern og nær inntar Birkebeiner Skistadion for å høre på musikk, pule og drikke øl.

Headlinerne i år er HammerFall, UFO og Thin Lizzy. I tillegg spiller også Pretty Maids, Armored Saint, Leaves' Eyes, Bonafide, Oz (jepp, det finske 80'talls (ok)kult bandet) og Vicious Rumors for å nevne noen.

Hvem som spiller de forskjellige kveldene er ikke offentligjort, men jeg har snust litt rundt på noen av hovedbandenes hjemmesider, og det kan se ut som HammerFall og UFO begge spiller på lørdag.

Siden festivalen er lagt til en helg (akkurat som i 2008) hvor undertegnede også innehar noen familiære forpliktelser, så må jeg som vanlig bare nøye meg med én kveld. Hvis det medfører riktighet at HammerFall og UFO spiller på lørdag, så er det ikke tvil i min sjel om at det nettopp blir denne kvelden jeg tar turen opp til Lillehammer.

HammerFall - Renegade (live Wacken 2001):

Pentagram - 40 år tung!

2011-05-11T09:41:00.005+02:00

Pentagram feirer i 2011 40 år som band. Tilfeldigvis ble deres jubileums album, Last Rites, utgitt på undertegnedes 40 års dag.

Pentagram ble startet opp i det herrens år 1971 av vokalist Bobby Liebling, og er sannsynligvis det første bandet som lot seg inspirere av Black Sabbath. Utover 70-tallet forble bandet en undergrunns attraksjon, men ikke noe særlig mere. De slapp riktignok noen singler, men uten at disse skapte noe furore. En liten stund på 80-tallet gikk de under navnet Death Row, men gikk tilbake til Pentagram kort tid etter.

Først i 1985 slapp de sitt første album. Første skiva Relentless og oppfølgerne Day Of Reckoning og Be Forewarned står som de mest betydningsfulle doom-metal utgivelsene noen sinne og har inspirert tusenvis av doom og stoner band siden.

Bilde: Bobby Libeling anno 2011

Etter Be Forewarned i 1994 gikk bandet inn i en brokete periode, med få ny utgivelser, men desto flere samlinger av høyst variabel nytte verdig.
Det er noen utgivelser fra denne tiden som allikevel bør være endel av Pentagram samlingen. Først og fremst First Daze Here (The Vintage Collection) som er en samling av Pentagrams 70-talls innspillinger. Hvis man tar med live skiva A Keg Full Of Dynamite som inneholder en live innspilling fra 1978 har man dekket det viktigste av Pentagrams 70-talls karriere.
Studio albumet Sub-Basement er også greit å sjekke ut. Det står ikke mye tilbake i fra deres klassiske album.

Etter den katastrofale Show 'em How i 2004 virket det som Pentagrams dager var over, men med utgivelsen av Last Rites er de nå tilbake med full tyngde.

To gode gjerninger i musikkform.

2011-05-07T09:02:00.004+02:00

Veldedighetsprosjekter kan være så ymse, selv om tanken bak, nesten alltid er god. Jeg vil påstå at tanken er som regel mye bedre enn selve gjennomføringen. Ihvertfall når det gjelder musikalske bidrag.

Det har allikevel vært to utgivelser den siste tiden som jeg allikevel vil trekke frem, ikke bare fordi tanken er god, men at det rent musikalsk også har noe for seg.

WhoCares:

Bak WhoCares finner vi det første samarbeidet mellom Tony Iommi og Ian Gillan siden Black Sabbath skiva Born Again. Det skal nevnes at begge har vært engasjert i å samle inn penger til det hardt rammede folket i Armenia, helt siden det store jordskjelvet i 1988. Snart 25 år siden preger fremdeles denne hendelsen befolkningen, ettersom gjennoppbygningen går fryktelig langsomt på grunn av mangel på penger.

Med singelen Out Of My Mind / Holy Water håper de å samle inn penger for å få bygget opp en musikk skole som har hatt tilhold i provisoriske skur helt siden jordskjelvet.

Det er litt av et lag som fremfører Out Of My Mind. I tillegg til Iommi og Gillan medvirker Jason Newsted (bass), Nicko McBrain (trommer), Jon Lord (hammond) og Mikko Lindstöm (gitar).
Låta er selvsagt støpt i god gammel Black Sabbath form.

Så her er det bare å åpne hjertet og lommeboka.

King Kobra:

I etterkant av Ronnie James Dio tragiske bortgang for snart ett år siden, ble kreft fondet Ronnie James Dio's Stand Up And Shout Cancer Fund opprettet. Hvis du kjøper offisielle Dio utgivelser i form av musikk eller merchandise vil en viss prosent av det automatisk gå til fondet. Det er også fritt til andre å donere direkte til fondet.

I forbindelse med comebacket til King Kobra, spilte de inn låta Monsters & Heroes som en hyllest til Dio. Denne er bare tilgjengelig igjennom Carmine Appice sin hjemmeside og kan lastes ned i mp3 format mot en liten donasjon på 0,99$. Inntektene til denne går uavkortet til Ronnie James Dio's Stand Up And Shout Cancer Fund. Låta kan du laste ned HER!.

King Kobra slapp for kort tid siden sitt selvtitulerte comeback album, deres første siden 1988.

Gruntruck

2011-05-06T10:36:00.007+02:00

På vei ut av en av grønsjens mørke bakgater hvor jeg hadde møtt på My Sister's Machine, snublet jeg over Gruntruck.

Gruntruck ble startet av Ben McMillan og Scott McCullum som et sideprosjekt av legendariske Skin Yard i 1989. I motsetning til de fleste grønsj band som fant sin inspirasjon fra punk og alternativ scenen, var Gruntruck ett av få band som lente seg mer mot glam- og heavy metal scenen. De føyer seg pent inn i rekken av lignende band som Soundgarden og Alice In Chains.

Gruntruck - Tribe (live, Seattle 1992)

Selv om bandet var aktivt helt til 2002, rakk de aldri å slippe mer enn to album. Inside Yours kom i 1990, mens Push kom to år senere. Albumene ble aldri noen kommersiell suksess, på tross for at bandet var oppvarmer for Alice In Chains på deres nord-amerika turné i 1982, samt på Dirt turneen året etter.
De varmet også opp på Pantera's Vulgar Display Of Power Europa turné i 1993. Selv tviler jeg på at den gjennomsnittlige Pantera fanboi brydde seg om grønsj i det hele tatt.

I takt med den fallende interessen for grønsj mot slutten av 90-tallet, forsvant også Gruntruck inn i glemselens bakgater og satte det som etterhvert ble det endelige punktum i 2002, ettersom vokalist og gitarist Ben McMillan døde i 2008.

Diskografi:
Inside Yours (1990)
Push (1992)
Shot (EP-1996)

NB! Begge Gruntrucks album kan du streame med Spotify.

Gruntruck - Flesh Fever (fra Inside Yours)

My Sister's Machine

2011-05-04T15:03:00.003+02:00

Den siste tiden har det vært en aldri så liten grønsj-revival. Alice In Chains og Soundgarden har begge vært svært så aktive de siste par årene. Et annet band som også har gjort enkelte opptredener i det siste er My Sister's Machine.

Hvem? Tenker du. Som så mange andre.

Selv om My Sister's Machine slapp to album midt i grønsjens storhetstid, fikk de svært lite oppmerksomhet. Egentlig lå alt til rette for at de skulle bli like store som hvem-som-helst på den tiden. De var fra Seattle, de hadde den rette sounden og ikke minst, de hadde låtene som skulle til. Videoene ble til og med spilt på MTV. Vokalist, gitarist og hovedlåtskriver Nick Pollock hadde i tillegg en fortid i en tidlig inkarnasjon av Alice In Chains, hvor han spilte sammen med Layne Staley.

I stedet for massiv suksess og legende status, forsvant bandet inn i glemselens mørke bakgater.
Takket være noen spredte opptredener det siste året (YouTube link til låta Feed nederst i artikkelen), er ihvertfall bandet i ferd med å oppnå kult status, og haugene med My Sister's Machine CD'er på SecondSpin som de solgte for 0,99$ for noen år tilbake er forlengst borte og nå må du fort opp i en hundre lapp for et pent brukt eksemplar.

Skulle du allerede være fan av band som Alice In Chains, burde du sjekke ut My Sister's Machine. Jeg vil påstå du vil bli forbløffet.

Diskografi:
Diva (1992)
Wallflower (1993)

YouTube link: My Sister's Machine - Feed @ Showbox, Seattle 21.08.2010

Keef

2010-09-28T18:45:00.006+02:00

Jeg ble oppmerksom på bandet da trommeslager Ilios begynte å legge ut linker til demo innspillinger av bandet sitt på Metal Meltdown forumet for omtrent ett år siden. På den tiden var de ennå så godt som ukjent i sin hjemby Toronto. På et snaut år har de gått i fra å være totalt ukjent til plateinnspilling og internasjonell CD utgivelse.

Keef spiller tradisjonell doom metal, med en halv fot i stoner sjangeren. Deres debut album Stoned To Doom kom ut på PsycheDOOMelic rett før sommeren og er så langt jeg kan bedømme et av 2010’s sterkeste debut skiver.

Låter som Animal Control, The Green Shade og White Widow beviser at man skal holde et godt øye med Keef i tiden fremover.

Diskografi:

Keef – Stoned To Doom (2010)

Keef @ Metal-Archives

Early Man

2010-08-26T17:57:00.004+02:00

Early Man er et speed/heavy metal band som opprinnelig er fra Columbus, Ohio som nå har sitt tilholdsted i New York. Deres musikk er godt plantet i den tradisjonelle metallen, noe som er tydelig hørbart på deres utgivelser både fremføringsmessig og produksjonsmessig. Gitarist og vokalist Mike Conte er hovedhjernen bak bandets låter og hans evne til å skrive gode riff er en mangelvare nå om dagen. Early Man beviser at man kan produsere album som om det skulle ha vært 1986 igjen, og uten at moderne studio teknikk ødelegger ”old-school” følelsen i musikken.

Bilde: Early Man. Noe av det beste man kan få servert av "old-school" metal om dagen.

Diskografi:
Early Man (EP-2005)
Closing In (2005)
Beware The Circling Fin (EP-2008)
"4-spors EP som kan være en fin introduksjon til bandet ettersom låtene gjenspeiler deres musikk på en god måte. Her får du servert alt fra den ultra-raske åpningen Sinking the Blade, til den mer mid-tempo riff baserte tittelkuttet. Sistnevnte er uten tvil skivas beste spor. Noe svak produksjon trekker litt ned på helhetsinntrykket."

Death Potion (2010)
"Death Potion fortsetter der Beware the Circling Fin slapp. Tittelkuttet er en renspikka thrash metal låt, deretter vandrer albumet igjennom kjente Early Man trakter. Som vanlig har ikke bandet noen intensjoner i å finne opp kruttet, men det holder lenge det man allerede har. Brainwash At Birth er etter min mening albumets beste spor. Nine Riders og Killdrone er et par andre tilfeldig valgte høydepunkter på skiva. Denne gangen er også produksjonen på plass."

Sinister Realm

2010-08-24T18:17:00.007+02:00

Sinister Realm er et ferskt tradisjonelt heavy/doom metal band fra Allentown, Pennsylvania USA. De startet opp så sent som i 2008, men har allerede markert seg med sitt selvtitulerte debut album fra 2009. Blant medlemmene i bandet finner vi John Gaffney og Darin McCloskey som kanskje noen allerede kjenner fra doomsterne Pale Divine. Sistnevnte forlot bandet kort tid etter debut-skiva.

Bilde: Skumle karer med skumle hensikter.

Diskografi:
Sinister Realm – Sinister Realm (2009)
"Selv om det er helt på det rene at bandet henter mye i fra band som Black Sabbath, Judas Priest og Dio, er det ingen tvil om at de har greid å komme opp med nok nye ideer at de slipper å bli sammenlignet alfor mye med sine mer kjente inspirasjonskilder. Vokalist Alex Kristof er et funn og skiller seg ut fra den gjennomsnittlige metal vokalisten med sin store variasjon i stemmen. Variasjon finner vi i låtene på albumet også, hvor det går fra blytung doom, via heavy metal og en snev av 70-talls Rainbow.

I det de første riffene av (The Oracle) Into the Depths Of Hell treffer trommehinna (hvis du fremdeles er så heldig å ha disse inntakt ;)) forstår man at dette er et album godt over gjennomsnittet. Høydepunktene kommer tett med Mongol Hordes og The Demon Seed som noen av mine favoritter på skiva."

Italiensk Metal

2010-03-31T19:14:00.007+02:00

Vi skal ikke lenger enn ett snaut tiår tilbake at vi hånlo av hva italienerne serverte oss på metal fronten. Noe av skylda får selskapet Frontiers Records ta, som hadde en rekke kjente power metal band av det mer symfoniske og melodiøse slaget i sine rekker. Blant annet danske Royal Hunt og tyske Primal Fear. Band som gjorde og fremdeles gjør sakene sine bra.

Italienerne gjør som kjent ting på helt sin egen måte, gjerne med masse følelser og dramatiske fakter. Når dette smøres tykt på en allerede dramatisk metal sjanger, så blir det litt for mye av det gode. Rhapsody og Stramonio er gode eksempler på dette, men aller verst var allikevel Daniele Liverani's prosjekt Genius - A Rock Opera. Han nøyde seg ikke bare med en utgivelse. Det stoppet ikke før nesten fire timer musikk og tre CD'r. Til dags dato har jeg fremdeles ikke greid å komme meg halvveis igjennom den første engang.

Bilde: Death SS

Rhapsody er vel kanskje det bandet som er best kjent fra Italia og det skal med all respekt å melde at det har vært syltynt når det gjelder metal fra Italia før dem.
Death SS var tidlig ute med sine okkulte tekster og musikk som omfavnet en rekke sjangere fra Goblin inspirert progressiv rock, doom, speed metal og tilnærming av det som senere skulle bli kalt black metal. Death SS er forøvrig en forkortning av Death Of Steve Sylvester og har absolutt ingenting med nazisme å gjøre.

Crying Steel var ett av ytterst få tradisjonelle metal band som fikk litt oppmerksomhet utenfor Italias grenser når de slapp sitt album On the Prowl mot slutten av 80-tallet. Desverre tok det 20 år før de maktet å komme med en oppfølger og da var de forlengst glemt igjen.

Evol var et band som hadde utganspunktet i black metal sjangeren, men som hentet masse fra middelalder- og folkemusikk. Tekstene var stort sett inspirert av Lovecraft og er et av få black metal band jeg hører på. De slapp tre album på slutten av 90-tallet og siden forsvant de fra jordens overflate.

Dark Quarterer har vært aktive siden midten av 70-tallet. De har nærmest skapt sin egen sjanger i episk progressiv metal. Inntil for bare noen år siden var de bortimot ukjente utenfor Italia. Deres tidligste album fra slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet er nå svært ettertraktede. Selv fikk jeg tak i en bootleg versjon av deres aller første nå i fjor.

Bilde: Burning Black

Så hva med den italienske metal scenen anno 2010?
Joda, den har kanskje aldri vært bedre enn nå og sannsynligvis kommer den til å bare bli bedre i de kommende år.
Det er spesielt innen doom at italienerne gjør det skarpt om dagen. Jeg har allerede hyllet Thunderstorm her i bloggen, og deres femte skive Nero Enigma er bare noen dager gammel og føyer seg i rekken av solide utgivelser fra den kanten.
The Foreshadow ligger i nogenlunde samme gate som Thunderstorm og er ut med sitt andre album om et par dager. Midryasi er et annet forholdsvis ferskt band med bare to utgivelser bak seg som er verdt å legge merke til.
Når det gjelder mer tradisjonelle band er speed/thrash metal bandet Hyades verdt en sjekk. Da jeg hørte dem aller første gang kunne jeg ha sverget på at de var et band som var gjenglemt etter en Metallica konsert i San Francisco i 1983. Når det gjelder reinspikka heavy metal er Burning Black og skiva MechanicHell blitt en favoritt i stua om dagen.

Metallen gror godt i Italia om dagen og det er et bra tegn siden man kan spore visse trøtthetstegn i de landene som har vært mest produktive det siste tiåret, som Finland, Tyskland og USA.

Metal Året 2009

2010-01-24T09:38:00.005+01:00

Det er på høy tid for å ta en aldri så liten oppsummering av musikk året 2009. Generelt kan det sies å ha vært et godt år for oss elskere av tradisjonell heavy metal. Her er min høyst personlige bedømming av hvordan jeg opplevde 2009.

Minneverdige album:
Alice In Chains - Black Gives Way To Blue
Candlemass - Death Magic Doom
Ace Frehley - Anomaly
Heaven & Hell - The Devil You Know
Kiss - Sonic Boom
Novembers Doom - Into Night's Requiem Infernal

Med Novembers Doom sitt album et lite hakk foran de andre regner jeg det som 2009 beste album. Det skal nevnes at fans og kritikere har mottatt dette albumet på en forholdsvis lunken måte. Som sylfersk Novembers Doom lytter tar jeg dette som et tegn på at jeg har utrolig mye bra å se frem til når jeg begynner å grave bakover i deres diskografi.

For Kiss fans over hele verden må 2009 nærmest ha fortonet seg som julaften og 17. mai samtidig. Et høyst overraskende nytt album fra Kiss leiren, samt det lenge utsatte comeback skiva til Ace Frehley. Ingen av albumene kan regnes som banebrytende i sin sjanger, men nå er det slik at musikk i det store og hele handler om følelser. Det var tårer i øyekroken og frysninger nedover ryggen når Sonic Boom første gang ble fremført over stereo'n i stua.
Det var også rettet spenning til det nye Alice In Chains albumet. Bandets opprinnelige vokalist Layne Stayley døde som kjent for endel år siden og for mange var han regnet som uerstattelig som vokalist i bandet. Jeg på min side har alltid ment at Jerry Cantrell har vært selve drivkraften i AiC, siden det er han som har stått for det aller meste av låtene. William DuVall gjør en fabelaktig vokal prestasjon og Jerry Cantrell har skrevet noen av sine beste låter noensinne.
Candlemass og Heaven & Hell leverte også skiver godt over forventningene i 2009.

2009 inneholdt ikke mange skuffelser, men Megadeth sitt Endgame album svarte ikke til forventningene. Andy Sneap greier forsåvidt å finne igjen det gamle Megadeth soundet i Dave Mustaine, men det hjelper så lite når låtmaterialet er skremmende tynt.

W.A.S.P., Slayer, Saxon og Judas Priest ga alle ut skiver på høyde med hva man kunne forvente.

Et par nykommere må også få kudos for sine skiver i fjor. Dark Black sitt selvtitulerte gjør seg absolutt ikke bort blant speed/power metal utgivelsene i fjor, og Altar Of Oblivion beviser med sitt Sinews Of Anguish album at danskene endelig kan ha dyrket frem et doom band som kan bli å regne med i årene fremover.

Drømmer du om platekontrakt?

2009-11-04T17:08:00.004+01:00

Når man starter ett band så drømmer man selvfølgelig om å selge en drøss med skiver, dra på verdens turneer, tjene ett lass med penger og bli jaget av kåte halvnakne damer døgnet rundt.

Alt du trenger er en platekontrakt, tenker du. Eller er egentlig en platekontrakt den døråpneren til suksess og penger som så mange tror?

Cormorant’s Arthur von Nagel har tatt for seg hva du risikerer ved å skrive under på en platekontrakt. Noen som sa noe om å selge sjelen til djevelen? Det blir bare barnematen i forhold.

Her er en liten forsmak: (trykk på bildet for lesbar størrelse)

"TELEGRAMS? Do these even still exist? I consider this detail indicative of the state of the music industry as a whole. No wonder Internet file sharing scared all these record label geezers so badly. They’re still trying to figure out how to program their Betamax players."

Les hele Von Nagels's vittige og ikke minst informative blog innlegg på Metalsucks.

Thunderstorm (Ita)

2009-10-09T11:07:00.004+02:00

Thunderstorm er et italiensk doom metal band fra Bergamo som startet opp i 1992. Etter flere demoutgivelser på slutten av 90-tallet, slapp de sitt første album Sad Symphony i november 2000.

Thunderstorm spiller klassisk doom metal i samme gate som Solitude Aeturnus og Candlemass. Alle deres fire utgivelser er alle solide, men jeg vil allikevel trekke fram Witchunter Tales og Faithless Soul som deres beste til nå.

Diskografi:
Sad Symphony (2000)
Witchunter Tales (2002)
Faithless Soul (2004)
As We die Alone (2007)

Thunderstorm - Black Light (live fra Doom Shall Rise festivalen 2005):

Shreds II

2009-10-09T10:47:00.004+02:00

Det har gått 19 måneder siden jeg omtalte de såkalte shreds videoene som lå og fremdeles ligger ute på YouTube.

Endelig har en av Dagbladets bloggere oppdaget disse videoene og vedkommende belønnes med førstesiden i dagens nettutgave av avisa. Velkommen etter sier nå bare jeg....

Les Artikkelen på Dagbladet

Ellers kan jeg nevne at bare er 76 dager igjen til jul. Panikken er like om hjørnet, med andre ord....

Ace Frehley

2009-07-31T20:42:00.004+02:00

Omsider er ex-Kiss gitarist Ace Frehley klar med sitt nye album. Anomaly slippes den 15. september.

Det er vel ikke mye annet å si at det kribler litt i en gammal Kiss-fan, og kriblingen ble vel ikke akkurat mindre etter å ha tjuv lyttet til låta Outer Space som selvfølgelig allerede er tilgjengelig på YouTube:

Andy Sneap produserer Accept

2009-07-24T10:28:00.002+02:00

Gjenforente Accept er midt i forberedelsene til ett nytt album og det er Andy Sneap (Nevermore, Onslaught, Testament, Exodus m.fl.) som er valgt til å produsere.
Udo Dirkschneider telte lenge på knappene om han ville være en del av denne gjenforeningen, men valgte å konsentrere seg om sitt eget band U.D.O.. Tidligere TT Quick vokalist Mark Tornillo er hentet inn.

Accept består i dag av Wolf Hoffmann (gitar), Peter Baltes (bass), Herman Frank (gitar), Mark Tornillo (vokal) og Stefan Schwarzmann (trommer).

Accept går i studio i løpet av kort tid, men ingen utgivelses tidspunkt er satt.

Balls To the Walls - 2009 versjon med Mark Tornillo:

Thor vs. Cronos

2009-07-23T09:44:00.004+02:00

Hvordan ville det gått hvis Thor og Cronos (fra Venom) braket sammen i en kamp om de mørke kreftene og ei blondine? Hvem ville vinne? Nå trenger du ikke å lure på det lenger, for svaret fikk man allerede i mai 1984 i Kerrang! #68: (klikk på bildene for større visning)

Vinneren ble Thor og fikk hoppe i høyet med dama, mens Cronos måtte nøye seg med å inspirere en hel generasjon med black metal band.

RIP Marcel Jacob, Januar 30, 1964 – Juli 21, 2009

2009-07-22T20:11:00.004+02:00

Marcel Jacob var en av Sveriges beste og mest kjente bassister. Han slo igjennom da han spilte med Yngwie Malmsteen på Marching Out albumet i 1985 og den påfølgende turneen.
Senere spilte han på Europe gitarist John Norum sin debut skive Total Control. Tidlig på 90-tallet dannet han Talisman med blant annet Jeff Scott Soto, som han tidligere hadde spilt med i Yngwie Malmsteen's band.

Han medvirket også på albumet Something Wicked Comes med Billionaires Boys Club som var en supergruppe bestående blant annet av Jörg Fischer fra Accept og ex-Yngwie Malmsteen vokalist Mark Boals og Anders Johansson på trommer.

Marcel Jacob tok sitt liv etter at han i de siste årene har slitt med både helse og personlige problemer.

Les saken på Nightwatcher's House Of Rock.

Video: Yngwie Malmsteen - I Am A Viking, Live Japan 1985.

Cirith Ungol

2009-07-21T09:33:00.004+02:00

Cirith Ungol var et progressivt heavy/doom metal band fra Ventura, USA, som startet opp så tidlig som i 1972. Inspirert av band som Budgie, Thin Lizzy, Mountain og Cream utviklet bandet sitt sound utover 70-tallet.

Navnet Cirith Ungol er hentet fra The Lord of the Rings, hvor også mange av tekstene deres ble inspirert i fra.

I 1980 slapp bandet sitt første album Frost And Fire, som først og fremst er bygget på 70-talls progressiv rock/metal. Det var ikke før deres andre album, King Of the Dead, musikken tok en mer "doomy" retning. Black Sabbath inspirasjonen var åpenbar og blant fans er dette regnet som deres beste album.

Med One Foot In Hell i 1986 er noe av de progressive elementene plukket bort of tempoet er satt opp. Den galopperende åpningen av albumet i Blood And Iron og introen til War Eternal tydet på at gutta gjorde et forsøk på tilegne seg et mer klassisk metal-sound i retning av band som Iron Maiden.

Deres siste album Paradise Lost ble utgitt i 1991, og inntil den ble re-utgitt i 2008 var den meget vanskelig å få tak i.

Alle Cirth Ungol's album ble utgitt på små selskap, noe som førte til at albumene deres aldri ble skikkelig markedsført og det var sjelden noen penger til turneer. De få gangene muligheten bød seg ble de som regel plassert som support for Ratt og Lita Ford, band de musikalsk hadde lite eller ingen forbindelse med.

Alle fire albumene er i de senere år blitt re-utgitt på CD og skal være forholdsvis enkle å få tak i. I tillegg ble en samling av live låter, demoer og annet uutgitt materiale sluppet på albumet Servants of Chaos i 2001.

Diskografi:
Frost and Fire (1980)
King of the Dead (1984)
One Foot in Hell (1986)
Paradise Lost (1991)
Servants of Chaos (2001)

Cirith Ungol på Metal-Archives.

Sacred Blade

2009-07-20T14:48:00.007+02:00

Sacred Blade var et progressivt metal band som startet opp i Vancouver, Canada i 1981 av Jeff Ulmer. Etter flere demo innspillinger ble låta The Alien inkludert på Metal Massacre 4 i 1983.
I 1984 fikk de kontrakt med Roadrunner Records og dette førte til at de fikk mulighet til å åpne for kjente band som Raven, Exciter, Exodus og til slutt som festival headliner i Seattle sommeren 1985 som erstatning for Metallica.

Året etter så albumet Of the Sun + Moon dagens lys og ble hyllet både av kritikere og en stadig større mengde med fans, og de la på en lengre turné som support for Saxon.

Fremtiden så lys ut for bandet som allerede var godt inne i forberedelsene til sitt andre album da plateselskapet Epic (Ozzy, Quiet Riot m.fl.) begynte å vise interesse for bandet. Seks måned med innspillinger ble forkastet i påvente på at Sacred Blade skulle få muligheten til å spille inn i et flunkende nytt digitalt studio. Sacred Blade sin skjebne ble forseglet idet grønsjen med Nirvana i spissen forandret rocke verdenen.

Sacred Blade sin musikk lever i dag igjennom Jeff Ulmer's band Othyrworld.

Via Othyrworld sin hjemmeside kan du kjøpe Of the Sun + Moon, som ble remastered og utgitt på CD i et begrenset opplag i 1999.

Diskografi:

Of the Sun + Moon (1986)
Utgitt på CD i remastered utgave i 1999.

Sacred Blade på Metal Archives.

Metal Meltdown - Forum

2009-07-20T10:20:00.004+02:00

Det er på høy tid å reklamere litt for det som har opptatt mye av min fritid siden nyttår. Noen har kanskje fått med seg det fabelaktige metal-forumet som jeg har linket til her på bloggen.

Det hele begynte med at jeg begynte å henge på et forum som het Mosh Talk. Desverre var forumet dårlig administrert og når noen kron-idioter fikk herje vilt med dumskap, idioti og posting av porno uten at forum lederen grep inn, bestemte tre av oss å starte et nytt forum.

Heat's Metal Paradise ble startet i slutten av februar og vi fikk med oss de fleste av de dedikerte og seriøse medlemmene fra Mosh Talk over.

Vi er tre personer som administrerer forumet og en håndfull moderatorer som hjelper oss med å holde orden i rekkene.
Heat er sjefen over alle sjefer. Han er fra Long Island, New York. Han er resturant eier, nabo av Dee Snider og sønn av et tidligere medlem av 60-talls rockerne Vanilla Fudge.
Cheese er ei ung student i fra De Forente Arabiske Emirater, som holder stedet pent og ryddig.
Undertegnede er en vanlig fyr fra Hedmarks dype skoger som stort sett er opptatt med å legge unger.

For noen uker siden skiftet forøvrig forumet navn til Metal Meltdown, og du er selvfølgelig hjertelig velkommen innom en tur for å dele dine meninger og musikk smak.

Om Kiss i Halv 7

2009-03-18T22:33:00.000+01:00

Arne tipset meg om dette klippet som ligger ute på YouTube. En aldri så liten repotasje hentet i fra ungdomsprogrammet Halv 7 tidlig på 80-tallet om Kiss Army Norge. Dette er en av de helligste øyeblikkene jeg har hatt foran TV'n, da jeg på den tiden var nyfrelst Kiss-fan. Legg merke til plakaten som henger over han som blir intervjuet. Jeg kjøpte nettopp den plakaten fordi jeg hadde sett den i denne repotasjen...

[Listening to: The Gypsy (live) - Deep Purple - Listen, Learn, Read On (5:45)]

Legend - From the Fjords (1979)

2009-03-15T09:51:00.005+01:00

Legend var et kortlivet amerikansk heavy metal band som bare rakk å gi ut et album før de vandret ut i evigheten. From the Fjords som ble sluppet i 1979 er nå et svært ettertraktet samleobjekt.
From the Fjords regnes som det aller første albumet med tematikk hentet i fra Norrøn mytologi, noe som ikke skulle bli vanlig på mange år ennå. Deres kult status ble til da en rekke folk/viking metal band til stadighet trakk fram dette albumet som en av inspirasjonskildene.

Skulle du være så heldig å finne dette albumet på en auksjon eller platemesse, så må du regne med å grave dypt i lommeboka. Pene eksemplarer har gått for oppimot 1000 dollar (ca 7000 kroner). Selv bootleg versjonen fra 1997 kan fort koste deg en tusenlapp. En planlagt CD utgivelse er også lagt på is da selskapet som skulle gi ut denne gikk konkurs.

Bandet må for all del ikke forveksles med de to bandene med samme navn fra England som var en del av N.W.O.B.H.M. bevegelsen. På en annen side lyder bandet langt mer britisk enn amerikansk, da de til tider minner endel om Deep Purple. Det skyldes i stor grad trommeslager Raymond Frigon fabelaktige håndtering av trommene, som på mange måter minner på Ian Paice måte å spille på.

Vanligvis vil jeg ikke oppfordre folk til å laste ned musikk på nettet, men jeg gjør et unntak da denne er så sjelden. En vinyl rippet versjon av albumet kan du laste ned på eget ansvar fra MediaFire.

Mer om Legend på Metal-Archives.

[Listening to: Against the Gods - Legend - From the Fjords (3:43)]

Kamelot, Elverum 23. Mai 2009

2009-03-07T20:45:00.005+01:00

Det er ikke ofte vi får så storfint besøk her i de østlige provinser av Norge. Da er det på sin plass med litt gratisreklame for Kamelot sin konsert i Elverum om drøye to måneder:

For mer info: www.kamelot.jokerevent.com

[Listening to: Victim of Circumstance - Elegy - Manifestation Of Fear (5:30)]

Ikke For Å Skryte, Altså...

2009-03-03T17:47:00.002+01:00

Free-IQTest.net - Online IQ Test

[Listening to: Witches - Candlemass - Candlemass (6:22)]

Platecover Meme

2009-02-25T19:02:00.004+01:00

Når vi allikevel er i meme modus, kan vi ta en til. Denne har jeg lånt fra Roy sin blogg.

Den er som følger:
1 - Go to Wikipedia. Hit “random” or click http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random.
The first random wikipedia article you get is the name of your band.

2 - Go to Random Quotations or click http://www.quotationspage.com/random.php3.
The last four or five words of the very last quote of the page is the title of your first album.

3 - Go to flickr and click on “Explore the Last Seven Days” or click http://www.flickr.com/explore/interesting/7days.
Third picture, no matter what it is, will be your album cover.

4 - Use Photoshop or similar to put it all together. Preferably in a square format layout, like a nice old-timey vinyl album cover.

4,5 - Use the first font you find on your computer of the first letter in your name.

Jeg utfordrer Arne og alle andre som gidder til å lage sitt platecover...

[Listening to: Busted To The Floor - Falconer - Chapters From A Vale Forlorn (4:15)]

Bilde Meme

2009-02-19T19:34:00.005+01:00

Roy har foreslått dette memet, og jeg slenger meg på. Reglene er som følger.

1. Gå inn i fotomappen din på Mac-en (har du ikke Mac, får du improvisere)

2. Åpne mappe nr. 6

3. Finn foto nr. 6

4. Post det, og skriv noe om bildet

5. Send dette til 6 andre bloggere, link dem tilbake hit, og vis dem at du har tagget dem!

Ok. Jeg hopper glatt over et par av reglene, men har kommet frem til dette bildet:

Bildet er tatt av min sønn dagen før hans første skoledag nå i høst. De svarte strekene i ansiktet er det lillesøster som har stått for. Selvfølgelig passet hun på å bruke en vannfast sprit-tusj. Etter endel gnukk og gnikk fikk vi ihvertfall bort det aller verste før skoledebuten. I bakgrunnen skimter vi min svigermor og svigerinne, for anledningen noe sjokkert over opptrinnet...

Jeg oppfordrer derfor alle som skulle ønske det å bringe dette memet videre.

Så Var Det Disse Japsene, Da...

2009-01-05T21:20:00.001+01:00

Egentlig skulle jeg ha skrevet noe pent om 2008, men som så ofte ble jeg distrahert av hva japsene finner på å sende på TV. Ord blir fattige i en sånn sammenheng...

Gjennomgangen av 2008 får vente til en annen gang...

[Listening to: Send For The Man - AC/DC - Fly On the Wall (3:24)]

Årets julegave ble...

2008-12-25T15:27:00.004+01:00

Spenningen er over og årets julegaver er pakket opp. Jeg er sikker på at verktøysettet kommer til nytte, og ikke ante jeg at jeg trengte en elektrisk tannbørste. Ganske fancy var peis-settet og peisblåseren. Da kan jeg ønske meg peis til neste jul.

Selvfølgelig var bonus gava i fra kona alltid spennende. I og med at den forrige genseren fikk noen malingsflekker her i høst, så passet det bra med en ny. Dessverre kan jeg ikke love at jeg husker å skifte til noe annet den dagen jeg skal male, mekke på gressklipperen eller rydde rask i hagen.

Som vanlig var det kona som traff best på hva jeg ønsket meg til jul i sin hovedgave i år.

Jeg er sikker på at Roy Søbstad's samlede tegneserier fra 1993-2008 kommer til både nytte og glede i mange år fremover. Da var det kanskje like greit at vi ikke hadde noe besøk på julaften, for de sene kveldstimer av julaften ble brukt på å lese i boka og nippe til en boks med Carlsberg. Dessuten må jeg nok innrømme at jeg er litt stolt av å være nevnt i forordet av boken.

Samtidig er det unektelig rart å holde i hånda en tegneseriebok av en som man for tjue år siden hang sammen med regelmessig og tegnet superhelt tegneserier med.

Liker du skrudd humor, så er dette noe for deg. Boka kan blant annet bestilles fra Bokkilden.

Bilde: Selvportrettet av meg viser stolt frem årets julegave.

[Listening to: Yellow rain - Pretty Maids - Future World (5:31)]

Skjeletter i Skapet

2008-12-24T13:28:00.002+01:00

Veien til suksess og stjernestatus har for de aller fleste vært en lang og arbeidsom reise. Vi får gjerne inntrykk av at berømmelsen er et resultat av årelang målrettet arbeid. I noen tilfeller er nok dette sant, men i de aller fleste så er det tilfeldighetene som rår.
Vi har alle hørt om og noen har sett Sylvester Stallone's sine bravader i The Italian Stallion før han ble mer kjent som Rambo og Rocky.

Det er forøvrig sjelden at "skandalene" er så store, men opplever at enkelte ting kan være ubehagelige å bli påminnet på senere.

Slik er det innen musikken også.

Pantera er uten tvil en av de viktigste metal bandene fra 90-tallet og regnes som forløpere av for eksempel Nü Metal. Det var få som var klar over at Pantera mesteparten av 80-tallet forsøkte etter beste evne å spille og se ut som sine idoler i Kiss og Mötley Crüe. Når de ikke syntes at deres egne låter strakk til, så kunne de alltid spe på med en og annen Cinderella cover. Det var først når bandet hadde blitt berømte at ryktene om deres fortid begynte å versere. I starten ble disse påstandene sett på som rent oppspinn blant fansen, men det var vanskelig å komme unna når et plateselskap ga ut de tidlige albumene på nytt i en dobbel CD utgave. Det falt enkelte fans tungt for brystet at bandet de så som redningen fra hår-metal, selv i høyeste grad hadde vært en del av den tidligere.

Pantera er ikke alene om å ha en musikalsk fortid som har vært langt unna det som de til slutt ble berømte for.

Michael Bolton som foret hitlistene med smakløse soul ballader utover 80-tallet, forsøkte aller først å slå igjennom som vokalist i rocke bandet Blackjack. Gitaristen med kledelig bart og høy hårmanke er forøvrig Bruce Kulick, som senere skulle bli gitarist i Kiss.

Når vi allerede er inne på Kiss så slipper ikke noen av de andre i bandet unna heller. Vinnie Vincent som er kjent for sin såkalte "shredding" på gitar gjorde svært lite av dette da han var medlem av backing bandet til Dan Hartman på slutten av 70-tallet.
I tillegg kan det nevnes at Paul Stanley medvirket på You're Out Of Love på Alessi Brothers albumet Driftin'. Til alt overmål skjedde dette midt i Kiss sin storhetstid. Ingen bør utsettes for Alessi Brothers på en julaften, men du er herved advart hvis du allikevel velger å se på promo klippet av deres eneste hit Oh Lori.

Det er ingen hemmelighet at Bon Scott var en av to vokalister i Valentines før han ble verdensbrømt med AC/DC. Valentines hadde en liten hit i Australia med Build Me Up Buttercup, men ikke mindre enn at de til og med fikk opptre på TV.

Hva hadde industriell metal vært uten Ministry? Spørsmålet om det hele tatt hadde vært noe industriell metal hvis det ikke hadde vært for Al Joergensen og co. I de første årene var Ministry ikke noe annet enn et new wave synth band. De fikk til og med en hit i Everyday (Is Halloween).

Jeg tror ingen av de som har vært med i Jethro Tull igjennom årene har sagt at det var av de pinligste årene i karrieren deres. Det som ikke er veldig kjent er at Black Sabbath gitarist Tony Iommi hadde en kort periode i bandet. Dette var på tiden da Black Sabbath fremdeles gikk under navnet Earth. I en tre ukers periode i 1968 var Black Sabbath historie, før det i det hele tatt var noen Black Sabbath. Bare tanken gjør at jeg nok må ha en ekstra øl til julemiddagen i dag for å roe nervene. Tony Iommis eneste opptreden med Jethro Tull skulle tilfeldigvis foreviges i Rolling Stones Rock and Roll Circus.

Jethro Tull - Song For Jeffrey (fra Rolling Stones Rock and Roll Circus):

[Listening to: Junior's Eyes - Black Sabbath - Never Say Die! (6:43)]

Den sanne historien om Kiss

2008-12-16T20:32:00.001+01:00

Da Kiss bare var et hvilket som helst svart band fra New Orleans....

[Listening to: Drive me crazy - Ratt - Dancing Undercover (3:41)]

Reprise, Reprise, Reprise

2008-12-01T20:13:00.003+01:00

Det har blitt desember og julekalenderne florerer på TV kanalene. Etter en rask skumming av TV programmet så konstaterer jeg at det er repriser over hele linja. I tillegg så er det ingen av de få virkelig gode julekalenderne som går i år. Nissene På Låven gikk i fjor og det er vel utopi å håpe at noen skulle finne på å sende den glimrende julekalenderen med Albert & Herbert som gikk på svensk TV en gang på midten av 80-tallet.

Jeg har ikke oversett The Julekalender, men fant den helt umorsom i 1994 og det har ikke forandret seg nevneverdig med åra.

Internett har for lengst blitt en viktig media kilde, og i år får vi servert den eneste nye julekalenderen der. Det er Espen Eckbo som på oppdrag fra Miljøverndepartementet har laget en "klimakalender" som du kan følge frem til julaften på nettet. Det er Eckbo's mest kjente alter ego Asbjørn Brekke som skal gi oss 24 klimatips på sin særegne klønete og misforståtte måte. Om vi blir noe særlig mer miljøbeviste er en helt annen sak...

Din daglige dose med Asbjørns Klimakalender kan du se her.

[Listening to: Blitzkrieg - Metallica - Damage Inc. (3:36)]

Vi Ser Fremover...

2008-11-30T20:46:00.001+01:00

Det er bare noen små timer igjen før vi går inn i årets siste måned. Det betyr at før vi vet ordet av det har spist uante mengder med ribbe, mottatt gaver vi ikke trenger og satt fyr på kåken med fyrverkeri.

Det er absolutt på høy tid å se på noe av hva 2009 har å tilby.

Heaven & Hell bruker førjulstiden i et studio i Wales for å spille inn sitt nye album som er ventet en gang før påske. De fleste har vel nå fått med seg at det er den klassiske Black Sabbath besetningen fra Heaven And Hell skiva som står bak dette navnet. Forventingene er alltid høye når Ronnie James Dio, Tony Iommi, Geezer Butler og Vinny Appice trommer sammen i studio. Det er nærmere ett kvart årtusen med ondskap som skal festes på tape. Det kan ikke bli annet en djevelsk bra.

En av de tidligste bandene til å la seg inspirere av Black Sabbath var Trouble, som for øyeblikket skriver nye låter med tanke på et nytt album rundt sommertider. Før den tid kan du via deres hjemmeside NewTrouble.com kjøpe ett live opptak fra årets turné.

Dave Mustaine og hans kamerater i Megadeth er også i skrivemodus om dagen. Det er forventet at det nye albumet ser dagens lys utpå sensommeren.
Flere thrash-metal veteraner har også lyst til å markere seg i det nye året. Exciter sitt selv-titulerte album fra 1988 har fått en etterlengtet digitalisering og en utvidet utgave ser dagens lys en drøy uke ut i det nye året. Fra før har jeg allerede nevnt UFO som slipper noen av sine "glemte" 80-talls skiver i oppdaterte utgaver i januar.

I Kiss leiren er det lite nytt, selv om man i mellom løgnene og halv sannhetene som Gene og Paul lirer av seg muligens kan se en åpning for at det finnes en liten mulighet for at Kiss faktisk kan tenke seg å spille inn et helt nytt album. Om det skjer i 2009 er en annen sak. Det som derimot er helt sikkert er at tidligere Kiss gitarist Bruce Kulick slipper sitt første solo album på nyåret. Gene Simmons og hans sønn Nick er blant de som medvirker, samt Bruce's tidligere kollega i Union, John Corabi.
Forhåpentligvis finner vi også Ace Frehley sin nye skive en gang i løpet av neste år. Denne var planlagt allerede i år, men Ace Frehley skal ha skrevet noen flere låter den seneste tiden som han ønsker å inkludere på den nye skiva.

De sveitsiske rockerne i Krokus er også i full gang med å spille inn nytt materiale for utgivelse i 2009. De siste 20 årene har det vært en rekke utskiftninger i bandet. Mark Storace og Fernando Von Arb har holdt liv i bandet igjennom disse årene, selv om de bare unntaksvis har vært i bandet samtidig. Nå er forøvrig besetningen som ga oss One Vice At A Time i 1982 samlet. Det burde være duket for deres beste utgivelse på minst 20 år.

Tyskerne ligger heller ikke på latsiden. Kreator og Grave Digger slipper sine album Hordes Of Chaos og Ballads Of the Hangman i januar, mens de med sansen for mer melodiøs hard rock må vente til februar for Kingdom Come's nye album.

Med Saxon, Sepultura og Tankard sine januar utgivelser tror jeg at jeg har fått med meg det som foreløpig er mest aktuelt.

[Listening to: Gods of wrath - Metal Church - Metal Church (6:41)]

Søppel Post

2008-11-22T21:33:00.001+01:00

Her om dagen dumpet det noe ned i postkassa som jeg først antok var reklame. Ved en nærmere titt viste det seg at det var et nummer av fagbladet Yrkesbil som hadde havnet hos meg. Hvis dette var et forsøk på å få meg som abonnent, så er det vel knapt nok noe som interesserer meg mindre enn det nyeste nytt innen septikkbiler og vogntog. Jeg tok meg allikevel bryet og bladde meg igjennom blekka.

Det er vel hevet over all tvil at avisen først og fremst er beregnet på menn med helt spesielle interesser, noe som følgende lille artikkel fra avisen med all tydelighet viser:

Fra Yrkesbil #14, 19. november 2008

Avisen fungerte ypperlig til å tenne opp med i ovnen forøvrig.

[Listening to: Hard core - Dee Snider - Never Let the Bastards Wear You Down (4:06)]

Oppussing av Bloggen

2008-11-13T19:46:00.005+01:00

Noen har kanskje lagt merke til at bloggen har skiftet utseendet det siste døgnet. Foreløpig har jeg ikke funnet en lay-out som funker tilfredstillende både i Firefox og Explorer. Det vil si det meste funker i Firefox, mens Explorer av en eller annen grunn fucker opp det meste.

Forhåpentligvis vil jeg ha fått orden på dette i løpet av noen timer eller dager.

Jeg har uansett tro på at resultatet blir bedre enn for vedkommende dyslektiske Slayer fan som bestemte seg for å dekorere bilen sin med bandets logo.

Det er vel omtrent på samme nivå som Internet Explorer "leser" xml-filer, har jeg på følelsen av...

[Listening to: We care a lot - Faith No More - We Care A Lot (4:09)]

AC/DC, Volbeat og en tegneseriestripe...

2008-11-12T18:26:00.002+01:00

Hørte jeg noen som nevnte at AC/DC hadde gått ut på dato? Ikke bare er de ute med sitt høyst respektable nye album Black Ice, men for første gang i verdenshistorien kan du se en musikkvideo i Excel format. Det er den splitter nye videoen til Rock 'n' Roll Train som har fått en omgang med Excel formattering. Resultatet kan du laste ned fra denne siden. (Du må ha Excel for å få sett den). Videoen er også tilgjengelig i et mer vanlig video format på samme side.

Hvis du synes AC/DC i Excel var en smule underlig, kan du ta en titt på denne like merkelige tegneseriestripa Arne tipset meg om:

Våre danske venner i Volbeat har aldri skammet seg over å nevne Elvis Presley og Johnny Cash som deres store inspirasjonskilder.
I låta Sad Man's Tongue tar de dette enda et hakk videre. Ikke bare hyller de Johnny Cash, men låner også i fra den legendariske låta Folsom Prison Blues. Resultatet kan du høre og se under.

[Listening to: When The Rain Comes... - Queensrÿche - Q2k (5:05)]

Skiver (nesten) verdt å dø for #1

2008-11-10T22:42:00.003+01:00

Etter en kort tur i tenkeboksen har jeg kommet frem til at jeg bare skal drite i forsøket på å skrive noe fornuftig, vittig og frem for alt noe som ikke tidligere er skrevet om de nye skivene jeg i stadig raskere tempo anskaffer meg. Jeg kunne sikkert ha kommet med hundre unnskyldninger, men sier som Pölsa i Smala Susie.

"Nei faan...de' hinner jag inte."

Under vignetten "Skiver (nesten) verdt å dø for" skal jeg med ujevne mellomrom presentere, ja du gjettet riktig, album som nesten er verdt å dø for. Først ute er...

Kingdom Come - Hands Of Time (1991)

Kingdom Come med tyske Lenny Wolf i spissen skapte furore da de slapp sitt debut album i 1988. I en tid hvor mange lånte litt fra Led Zeppelin, så stjal Kingdom Come som gribber. Gary Moore skrev hat låta Led Clones hvor Kingdom Come ikke levnes mye ære, mens Lenny Wolf bedyret i intervjuer at han aldri hadde hørt en eneste Led Zeppelin skive. Noe som førte til at han flere steder ble kåret som årets rasshøl foran sterke kandidater som Axl Rose og Gene Simmons.

Da Kingdom Come slapp sitt tredje album Hands Of Time i 1991, hadde Lenny sparket alle de opprinnelige medlemmene og alles øyne var rettet mot en suicidal manisk depressiv fyr som sang og spilte surt i Nirvana. Det var rett og slett ikke så mange som brydde seg om hva eller hvem Lenny Wolf var lenger.

Selv om Led Zeppelin inspirasjonen fremdeles var til stede, så var det helt tydelig at Lenny Wolf i langt større grad både forsøkte og til dels lyktes å gjøre det til sin egen greie. Det blir gjerne slik når Lenny har traktert alt fra låt skriving til produksjon. Det er bare trommer og tangenter han ikke har rørt.

Albumet begynner overraskende nok med semi-balladen I've Been Trying, som nærmest blir en unnskyldning for hans dustete oppførsel tidligere. Deretter følger mitt favoritt spor i Should I. En svulstig og tung sak som balanserer på kanten til pompøs. Her øses det på med gitarer og keyboards og ikke minst Lenny's fantastiske men skjøre stemme. Også Shot Down og tittelsporet er bygd opp på denne måten og er av platas absolutte høydepunkt.

Litt mindre komplisert blir det i You'll Never Know, You're Not the Only...I Know og Stay. Sistnevnte like enkel og kraftfull som Do You Like It fra In Your Face albumet.

Alt i alt fremstår Hands Of Time som Kingdom Come's mest komplette album. Den er kraftfull, men samtidig skjør og vakker på en og samme tid. Den kan brukes til å spille luftgitar til, eller bare lukke øynene og drømme seg langt vekk...

[Listening to: Should I - Kingdom Come - Hands Of Time (5:38)]

Kiss på Lydverket

2008-11-06T19:00:00.004+01:00

For dere som gikk glipp av Kiss dokumentaren på Lydverket i går kveld, kan streame den i fra NRK's nettsider.

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/431657

Her får du blant annet den sjokkerende "avsløringen" at Paul Stanley og Gene Simmons gjør alt for å tjene penger på bandet.

Akkurat som om det var noe nytt...

For øyeblikket har ikke jeg noen særlige planer om å bruke noen av pengene mine på Kiss, men hvor i huleste blir det av den nye Ace Frehley skiva?

[Listening to: Money made - AC/DC - Black Ice (4:15)]

Up 'n' Down

2008-11-05T20:29:00.001+01:00

Det kuleste spillet på Commodore 64 den sommeren jeg var 15:

Tror sannelig det er snart på tide å finne frem den gamle C64 maskinen, laste inn turbo tapen og se om det fremdeles er noen spill som virker...

C64 emulatorer og spill beregnet på PC har vært tilgjengelig i årevis. Blant annet på C64 Longplays.

[Listening to: Spiral architect (live) - Black Sabbath - Lucifer Rising (5:09)]

Blue Öyster Cult Live På Radio

2008-10-25T16:41:00.001+02:00

En knapp time av Blue Öyster Cult sin opptreden fra årets Sweden Rock Festival i Söljesborg kan du høre på Svensk P4 i dag fra klokka 20:03.

Blue Öyster Cult har holdt det gående i førti år, og selv om det har gått sju år siden deres forrige studio album, Curse Of the Hidden Mirror, er de stadig å se ute på tur. I kveld har du muligheten til å oppleve noen av deres største låter, slik de hørtes ut nå i år.

Skulle det ikke passe å høre på konserten i dag, så ligger den ute som stream på P4 Live sine hjemmesider i en hel måned.
Live sendingen i kveld finner du HER.

[Listening to: Anything Goes - AC/DC - Black Ice (3:23)]

IdioMag

2008-10-23T20:19:00.003+02:00

Er du lei av å scrolle deg igjennom uendelige nyheter på Blabbermouth som omhandler lunsjen til Lars Ulrich, Axl Rose's føflekk, eller om bøttevis med band du ikke liker?

Nå kan du lage "ditt eget" musikkmagasin hvis du skulle være så heldig å ha en konto på Last.fm, iLike, Playlist.com, Pandora, MyStrands eller MOG. IdioMag heter tjenesten og den genererer opptil seks dagsaktuelle nyheter om dine favoritt artister og band basert på hva du har hørt mest på eller liker best.

Nyheter basert på mine Last.fm lister kan du lese her, eller du kan bla deg igjennom den hendige lille saken under.

[Listening to: Don't lie - Billionaires Boys Club - Something Wicked Comes (4:36)]

Siste ukers CD innkjøp 9/2008

2008-10-22T20:42:00.000+02:00

AC/DC - '74 Jailbreak (1984)

En fem spors EP som ble utgitt i 1984 og inneholder låter fra de Australske utgivelsene av High Voltage og Dirty Deeds som ikke var å finne på de versjonene vi hadde tilgang i vår del av verden.
Jailbreak og Baby, Please Don't Go skulle uten tvil ha vært inkludert på de opprinnelige internasjonale AC/DC utgivelsene. De tre andre er av mer middels standard og mest for de mer hardbarka AC/DC fansen. 6,5/10

Helloween - Gambling With the Devil (2007)

Power metal pionerene Helloween holder fremdeles koken etter nesten 25 år. Selvfølgelig finner vi bedre album, men Helloween skuffer aldri og det er mer enn nok her til å finne det interessant. Kill It, Paint A New World og The Bells Of the 7 Hells er beviset for at de fremdeles greier å skrive låter med snert og med en passe dose humor i alvoret. 7/10

Opeth - Watershed (2008)

Opeth beveger seg stadig lenger i fra sitt opprinnelig black metal utspring. Her finner vi minst like mye inspirasjon fra 70-talls progrock, jazz og klassisk musikk. Det har nær sagt som vanlig blitt et solid album, selv om man kan lure på hvor dette kommer til å ende hvis bandets mastermind Mikael Åkerfeldt fortsetter denne utviklingen også på de neste utgivelsene. egentlig spiller det liten rolle, for det er litt begrenset på hvor bredt man når med låter som sjelden klokker inn under ti minutter. Watershed er verdt reisen. 8/10

Savatage - Hall Of the Mountain King (1987)

Det må være klimaet i Florida som gjør at de har dyrket så mange bra progressive metal band. Vi hadde Crimson Glory på slutten av 80-tallet og nå om dagen er det Kamelot (med litt touch av Sørskogbygda) som bærer denne tradisjonen videre.

Med Hall Of the Mountain King føyer Savatage seg inn i rekken av uttallige band og artister som har latt seg inspirere av Edvard Grieg's Dovregubbens Hall. Prelude To Madness er spunnet rundt selve Dovregubbenss Hall temaet og tittelsporet som følger er åpenbart inspirert av det samme.

Ellers er låter som 24Hrs. Ago, Strange Wings og White Witch verdt å merke seg. 7,5/10

Sepultura - Blood-Rooted (1997)

En samling med tidligere uutgitte låter. Her får vi servert demo versjoner, outtakes, cover-låter og live låter fra perioden 1992 til 1996. Selv om utgivelsen først og fremst er myntet på de med allerede godt kjennskap til bandet, så er det ikke noe i veien å begynne her hvis man ønsker å utforske det ypperste av brasiliansk metal. 6,5/10

Tank - War Of Attrition Live 1981 - Expanded Edition (2006)

Dette er en samling med konsertopptak, demoer og radio session låter i fra den tiden Tank var en av N.W.O.B.H.M. utfordrerne. Opptakene er hentet i fra Algy Ward's private samling med opptak. Det bærer lydkvaliteten preg av, og er dessverre med på å ødelegge en ellers god idé. Sånn sett er dette bare en utgivelse for folk med spesiell interesse i bandet. 5/10

[Listening to: Love power - Eddie Ojeda - Axes 2 Axes (3:36)]

Siste ukers CD innkjøp 8/2008

2008-10-21T21:20:00.002+02:00

CD platene strømmer inn i et slikt tempo at jeg har problemer med å skrive omtaler fort nok. Jeg går for en enkel løsning for å komme ajour.

Angel - On Earth As It Is On Heaven (1977/2008)

Klassisk utgivelse som regnes som en av de tidligste AOR abumene. Ble kåret som årets band dette året av Circus Magazine foran Heart og Boston. Har kanskje ikke tålt tidens tann, men denne begrensete utgaven vil bare bli kulere å ha i CD hylla med åra. 6/10

Demon - Night Of the Demon (1981/2001)

Skummelt cover og skummelt navn. Musikken er i forholdsvis streit N.W.O.B.H.M. standard. Noen bra låter finner vi her, men lever ikke opp til kult-klassiker statusen denne har fått. 6/10

Guns n' Roses - Appetite For Destruction (1987)

Jeg har ventet i årevis på en remastret utgivelse av denne, men tålmodigheten tok slutt. Ubestridt klassiker. 8,5/10

Iron Maiden - Iron Maiden (1980/1998)

Det var her det hele begynte. Solid debut, hvor det bare er produksjonen som ikke holder mål i 2008. 7/10

Iron Maiden - Somewhere in Time (1986/1998)

Når jeg fant ut at vinyl utgaven min var slitt ut, så var det bare å skaffe seg favoritt skiva på CD. 10/10

Iron Maiden - The X-Factor (1995)

Steve Harris finner igjen låtskriver formen etter et par middels skiver i No Prayer For the
Dying og Fear Of the Dark. Bruce sin erstatter Blaze kler den mørke stemningen på skiva på mer en godkjent måte. 7,5/10

Kamelot - Ghost Opera - The Second Coming (2008)

En utvidet utgave som inneholder video klipp, live låter og ekstra studio spor. Fint for oss som aldri fikk somlet oss til å kjøpe den ordinære utgaven. Bandet er fra Florida, men den store stemmen står Sørskogbygdingen Roy Kahn for. 8/10

Kent - Hagnesta Hill (1999)

Som alltid med Kent består albumene deres av et knippe fantastiske og et knippe med kjedelige låter. En Himmelsk Drog er forøvrig nesten verdt albumet alene. 6,5/10

Tragedy - All Metal Tribute To The Bee Gees

2008-10-20T22:06:00.001+02:00

Det er blitt gitt ut heavy metal versjoner av Abba låter. Pat Boone har tolket kjente hard rock låter i easy-listening versjoner. Da skulle det bare mangle at noen kom på ideen om å danne et Bee Gees hyllest band og spille inn noen av de største låtene deres i heavy metal tapning.

Tragedy heter bandet, og utrolig nok funker det noe helt vanvittig. Det på tross av at jeg får oppriktig vondt langt inn i sjelen hvis jeg skulle streife innom en radiostasjon i det Bee Gees spilles.

Dette her, derimot, er virkelig en oppstiver på en vindfylt og ellers grå mandag.

Mere Tragedy får du ved å gå inn på deres hjemmeside. God fornøyelse!

PS! Det var forøvrig Arne som tipset meg.

[Listening to: Swing On This - Alice In Chains - Jar Of Flies (4:05)]

UFO Fortsetter Oppussingen i 2009

2008-10-07T21:13:00.001+02:00

Bedre sent enn aldri er det noe som heter.

Rett over nyåret fortsetter EMI å gi ut remastrede utgaver av gamle UFO klassikere. Nå har omsider tiden kommet for albumene som kom ut etter at Michael Schenker fikk fyken i 1979.
Det er No Place To Run, The Wild, The Willing And The Innocent og Mechanix som i første omgang slippes i nye og utvidede utgaver. Bonus sporene står i hovedsak av tidligere ikke utgitte live låter, i tillegg til Heel Of A Stranger som befant seg på b-siden av Let it Rain singelen og er selvfølgelig inkludert på Mechanix.

Da er det bare Making Contact og Misdemeanor fra perioden Phenomena til Misdemeanor som ikke har blitt gitt ut på nytt de siste to åra. Forhåpentligvis dukker disse to opp i løpet av kort tid også.

Den magiske datoen er 19. januar og vi er med det allerede sikret en god start på 2009.

[Listening to: War Cry - W.A.S.P. - The Headless Children (5:33)]

Får-i-kål kveld 2008

2008-09-28T19:04:00.001+02:00

Litt forspist, men ellers i godt mot, ble den tradisjonelle fårikål kvelden gjennomført i går kveld. Jeg sørget for maten og Arne for underholdningen, som denne gangen bestod av filmen Children Of Men.

Når omsider maten hadde sunket litt og filmen var over, fortsatte kvelden med kanal surfing, prøving av diverse digital kameraer og Arne's hendige Asus EEE. Til slutt endte vi opp lettere hengslengt i hver vår sofa og hadde det morro med å kommentere alle idiotene som sendte inn sms'er til Dansband Svisj.

Horisontalen var ett faktum 03:18.

Bilde: Arne spiste for tre!

Tåpelige kristne...igjen!

2008-09-27T16:04:00.002+02:00

Det er håp for den oppvoksende generasjon, selv om noen tåpelige KrF politikere i Bergen selvfølgelig forsøker å stoppe den glimrende ungdomskole aksjonen "Aksjon txt: Den andre siden". Dette er en aksjon som 145.000 ungdomskole elever skal være med på for å øke leselysten hos norske ungdommer ved hjelp av en kortfilm og en bok med en rekke tekstutdrag fra forkjellige bøker. Kristen-folket har reagert på at filmen er i grøssersjangeren og at sex kildres i den vedlagte boka.

Etter å ha sett Den Andre Siden kan jeg ikke forstå hva som skal være så farlig med den. Det verste som kan skje er at skole elevene får et uvanlig og vel fortjent avbrekk fra de daglige sysslene, og det igjen kan faktisk føre til større lærelyst.

Jeg har bare en ting å si til disse KrF folka. De kan ta med seg Bobsey-barna bøkene sine og dra til det helvete som ikke finnes.

Når vi allerede er inne på barn og "skumle" temaer, passer det bra å presentere en dokumentar som Arne sendte meg forleden. Det handler om et heavy metal band som består av barn og ungdommer på mellom 10 og 13 år. Hatred kaller de seg og kommer fra Skottland. Vi følger bandet i forberedelse mot deres første konsert og foreldrenes til tider noe misforståtte forsøk på å støtte sine poder.

Online Videos by Veoh.com

[Listening to: En himmelsk drog - Kent - Hagnesta Hill (4:04)]

Siste ukers CD innkjøp 7/2008

2008-09-23T20:43:00.001+02:00

Warrel Dane - Praises To the War Machine (2008)

Selv om Nevermore har tatt seg en lengre pause, så har ikke alle tatt livet med ro. Warrel Dane har passet på å gi ut sitt aller første solo album.

Det er en mørkere og mer personlig side av Warrel Dane vi opplever på hans solo debut. Dessuten er låtene enklere og mer direkte i sin uttrykks form enn hva som Warrel Dane vanligvis serverer oss til daglig. Det er helt tydelig at målet har vært å fremheve tekstene enda mer her enn tidligere. Noe som har gitt låtene en annen dimensjon og nerve enn hva vi er vant til med Nevermore.

Dette albumet er på sitt aller beste når man greier å koble ut alt som har med Nevermore og lytter på det i kraft av seg selv. Da innser man hvilket mesterverk dette er. Du skal være rimelig avstumpet følelsesmessig hvis låter som When We Pray, August, Brother eller Let You Down ikke på en eller annen måte berører deg. For de fleste av oss har opplevd den daglige gleden, smerten og sorgen i forbindelse med livet, kjærligheten og døden. Warrel Dane setter ord på dette som gjør at det går kaldt nedover ryggen på en.

Warrel Dane har alltid sagt at Paul Simon er en av hans største inspirasjonskilder og da er det rett og rimelig at han gjort plass til sin egen tolkning av Patterns. I tillegg finner vi også Lucretia My Reflection, som er en gammel Sisters Of Mercy låt.

Praises To the War Machine har blitt et fantastisk album, og er foreløpig sterkeste utfordrer til årets album. 9/10

Testament - The Formation Of Damnation (2008)

Det skulle gå ti år før Testament slapp et nytt album. Først og fremst fordi vokalist Chuck Billy måtte operere bort en hjernesvulst for noen år siden, og det tar gjerne litt tid å bli helt frisk igjen etter slikt.

Når Alex Skolnick annonserte at han var på vei "hjem" igjen, så ble ikke forventningene akkurat mindre.

Kanskje ble forhåpningene i største laget. Etter en lovende start med More Than Meets the Eye, så greier ikke de neste låtene å heve albumet ytterligere, selv om Henchmen Ride og The Persecuted Won't Forget begge ligger godt på pluss siden.

I det store og hele har det blitt et album på det jevne hvor jeg savner en eller to låter som kunne ha hevet albumet. Vi får håpe det skyldes at de er litt rustne etter det lange oppholdet og at alt er pusset skikkelig til neste gang. 7/10

Judas Priest - Nostradamus (2008)

Det er ikke mye jeg har vokst fra meg siden jeg var tenåring, men et par ting har sluttet å skremme, forbause eller interessere meg. Det ene er UFO'er og romvesener. Det andre er Nostradamus og alle teoriene, konspirasjonene, løgnene og spådommene om og av han.

Når Judas Priest annonserte for et par år siden at de jobbet med et dobbelt konsept album om Nostradamus, så fikk jeg assosiasjoner til Dennis Leary vitsen om hva som ville skje hvis man låste inn Mötley Crüe inn i et rom med ett tonn dop.

Det er altså ikke helt lett å forsøke seg på dette albumet uten å ha noen sperrer eller hindringer som ligger og lurer i bakgrunnen.

Så til det store spørsmålet. Holder det mål? Både ja og nei.

Ja, fordi du får fortalt en historie som du lett kan følge fra A til Å. Det krever at man ikke bare må høre på hele greia, men også med alle låtene i riktig rekkefølge. Den nye mp3-generasjonen er vel ikke akkurat kjent for å dyrke den tradisjonelle album lyttingen, men som konsept album er det ikke mye å sette fingeren på. I beste fall kan det føre til at flere oppdager gledene ved å høre på et helt album. Produksjonen er bra og for de som kjøper denne på CD får et usedvanlig flott utformet booklet å bla i.

Nei, fordi Judas Priest går til tider langt fra det som opprinnelig er deres grunnleggende sound. Selvfølgelig er det helt naturlig at det hentes inspirasjon fra musikken som var på Nostradamus tid. Det er helt greit at det synges på italiensk ved et par tilfeller. De kunne derimot ha spart oss for den pompøse dramaturgien. Det pøses på med synth gitarer og Rob Halford holder seg stort sett et godt stykke under den tradisjonelle kastrat vokalen. De har tidligere greid å lage dramatiske låter med høy gåsehud faktor uten noen hjelp av synth i Love Bites, Blood Red Skies og Night Crawler.
Dessuten er det langt imellom høydepunktene. Første disken begynner og avslutter bra, mens alt midt i mellom fremdeles etter 7-8 lytt er en grå masse med forholdsvis pregløse låter, epiloger og prologer. Følelsen er som å gå seg vill på snaufjellet i tett tåke.
Disk to er langt bedre. Her finner vi de to beste låtene i Alone og tittelkuttet, samtidig som man ikke går seg vill i mellomtiden.

Judas Priest skal ha for at de ikke prøvde å lage Screaming For Vengeance del fire, for det hadde vært det aller enkleste. Ingen ville ha husket det albumet om noen år, men Nostradamus vil bli diskutert så lenge det finnes Priest-fans der ute. 6/10

Crimson Glory - Transcendence (1988)

Regnes blant den gjennomsnittlige fan som det beste av Crimson Glory's album. Jeg på min siden greier ikke å bestemme meg mellom denne og deres første. 7,5/10

The Hellacopters - Supershitty To the Max! (1996)

Hellacopters er for tiden på avskjedsturné. Debuten fra 1996 lever opp til navnet. Dette er musikk som passer best med øllen i venstrehånda og høyre knyttneve høyt hevet i lufta (eventuelt godt plantet i trynet på sidemannen). 6/10

Twisted Forever - A Tribute To the Legendary Twisted Sister (2001)

Slike tribute album er mest for kuriositetens skyld, og her spriker det i alle retninger både kvalitetsmessig og sjangermessig. Høydepunktene står Motörhead, Anthrax og Overkill for. Twisted Sister medvirker på sin side med å gjøre en respektabel cover på AC/DC's Sin City, mens ytterpunktene finner vi i rapperen Chuck D, Cradle Of Filth og Fu Manchu's bidrag. 5,5/10

[Listening to: Alone - Judas Priest - Nostradamus (7:50)]

Er dette en UFO?

2008-09-20T21:05:00.000+02:00

Ettersom det var en usedvanlig flott solnedgang over Blåenga i Våler i kveld, passet jeg på å få tatt noen bilder. Da jeg hadde lagt over bildene over på min PC, oppdaget jeg noe merkelig på ett av bildene.

Selv om jeg tok flere bilder med bare sekunders mellomrom, er det bare på dette bildet som dette lyset og omrisset av noe udefinerbart vises. Da kan jeg med sikkerhet utelukke at dette kan være ett fly eller en jetjager.

Mest sannsynlig er det et lysfenomen som oppsto i forbindelse med solnedgangen jeg har fanget på kameraet, selv om det er fristende å leke med tanken om at dette kan være ett fartøy fra en helt annen kant av universet...

[Listening to: The Unforgiven III - Metallica - Death Magnetic (7:46)]

Siste ukers CD innkjøp 6/2008

2008-09-11T22:43:00.001+02:00

Hva har Black Sabbath albumene Sabbath Bloody Sabbath, Sabotage, Technical Ecstacy og Never Say Die! til felles? De var i det hele og store forholdsvis ukjent terreng for meg. Ganske utrolig siden Master Of Reality og Volume 4 var blant albumene som gjorde varig inntrykk på meg en regnfull sommer i 1981.

Castle Communication slapp remastrede versjoner av disse albumene i 1996. Siden de allerede hadde gjort en glimrende jobb med tidligere Nazareth og Iron Maiden utgivelser, så var valget lett på hvilken versjon jeg ville ha.

Black Sabbath - Sabbath Bloody Sabbath (1973)

Jeg har alltid vært usikker på om det er Volume 4 eller Heaven and Hell som er verdens beste heavy metal skive. Nå er jeg helt sikker. Det er Sabbath Bloody Sabbath.
Jeg skal være enig i at bandet sluppet et par andre album som både er viktigere og mer sjanger definerende enn dette, men det betyr ikke nødvendigvis at de er bedre.

På Sabbath Bloody Sabbath balanseres de velkjente Iommi riffene med en passe dose eksperimentering og et knippe velskrevne låter.

Når Ozzy erklærer at "I'm the world that hides the universal secret of all time" i A National Acrobat, så er det med all verdens selvtillit og overbevisning.
Det er denne selvtilliten som preger albumet. Derfor inneholder albumet en akustisk instrumental som er så vakker at menn begynner å gråte (Fluff). Eller Who Are You som i sin helhet er bygd på verdens kaldeste og mørkeste synthesiser riff, som får det meste som Kraftwerk og Trent Reznor har lagd til å fortone seg som muntert.

Synthesiseren tlhørte for øvrig Rick Wakeman (ex-Yes) som selv er med på den langt mer humørfylte Sabbra Cadabra, som på tross av tittelen inneholder en av rockehistoriens mest naive og sukkersøte kjærlighets tekster.

Når jeg ennå ikke engang har nevnt Killing Yourself To Live, Looking For Today og Spiral Architect, så er jeg ikke i tvil om at dette mesterverket absolutt er en av de aller sterkeste kandidatene til tidenes metal skive. 10/10

Black Sabbath - Sabotage (1975)

Sabotage er bare fortsettelsen på rekken av udødelige Black Sabbath klassikere. Den største forskjellen med denne og resten av hurven er at Sabotage tok et helt år å spille inn. Spesielt Ozzy var lite fornøyd med akkurat det, og presterte ved flere anledninger i forbindelse med promoteringen av albumet å si at han hatet låtene, skiva, resten av bandet og verden for øvrig.

Noe som var et resultat av for mye dop og en stadig voksende konflikt innad i bandet.

Det spiller liten rolle hva Ozzy måtte mene eller ikke mene. Låter som Hole in the Sky og Symptom Of the Universe kommer man ikke unna når det er snakk om klassiske Sabbath øyeblikk. Når det gjelder resten av albumet, er det mer preget av eksperimentering enn tidligere. Det resulterte i uvanlig lange låter som Megalomania og The Writ, samt den merkelige Am I Going Insane (Radio)

Det største problemet er at låtene spriker i alle retninger og albumet fremstår som en litt dårlig planlagt lapskaus. Mulig at ideen med å la alle låtene gå inn i hverandre var for å skape et inntrykk av helhet, men så lenge låtene i det store og hele er bra så får man tåle at alt ikke henger på greip. 8/10

Black Sabbath - Technical Ecstacy (1976)

Noen hyller dette albumet opp i skyene, mens andre nærmest skyr det som pesten. Jeg havner litt sånn midt i mellom.

Det er ingen tvil om at det er en sliten og uinspirert utgave av Black Sabbath vi hører på denne skiva. For første gang opplever vi at bandet går skikkelig på snørra ved enkelte tilfeller. All Moving Parts (Stand Still), She's Gone og ikke minst It's Allright er høyst tvilsomme bidrag. På sistnevnte låt er det til og med Bill Ward som trakterer vokalen. Vi vet alle at trommeslagere bør holde seg langt unna mikrofoner.

Noen lyspunkter er det heldigvis også. Dirty Women regnes som en av klassikerne og er den låta, sammen med åpningskuttet Back Street Kids som ligger tettest mot det klassiske Sabbath soundet. En personlig favoritt er Gypsy, selv om enkelte deler av låta minner aller mest om Mannfred Mann's Earth Band. Låta har en sjelden bra melodi, som ellers er mangelvare på dette albumet. 5/10

Black Sabbath - Never Say Die! (CD1978)

Black Sabbath var på kanten av stupet etter Technical Ecstacy turneen. Ozzy forlot bandet og ble en kort tid erstattet av ex-Savoy Brown vokalist Dave Walker. Det varte ikke lenge før Ozzy var tilbake og det resulterte i et siste album med Ozzy bak mikken.

Selv om albumet i seg selv aldri gjorde noe stort av seg blant kritikere eller fans, så maktet to av låtene å havne på hitlistene i England. Inntil da var det bare Paranoid som hadde tatt steget inn på singel listene.

Klok av skade og ikke minst for å imøtekomme Ozzy's krav om et album med låter som også kunne framføres live, så er det langt mellom prog elementene her. Begge listeplasseringene i Never Say Die og A Hard Road er bygd over enkle riff og melodilinjer. Sammen med Johnny Blade og Junior's Eyes utgjør de albumets absolutte høydepunkt. Bandet unngår de største katastrofene, men de resterende låtene blir ikke noe annet enn fyllmasse i den store sammenhengen.

Så da var det kanskje best for både Black Sabbath og Ozzy at de endelig gikk hver sin vei etter denne skiva. 6,5/10

[Listening to: Great depression - Nuclear Assault - Survive (3:32)]

Slik Jeg Opplevde Det - Metal Rock Fest 15.08.2008

2008-08-20T18:57:00.001+02:00

Det var på høy tid at jeg endelig fikk anledning til å oppleve live musikk igjen. Syv år hadde det gått siden jeg så Ratt, Alice Cooper og Dio i Oslo Spektrum.
Slik opplevde jeg halvparten av årets Metal Rock Fest på Lillehammer.

Ute-scenen:

Twisted Sister (USA)

Alle Twisted Sister hatere, få deres bakterie befengte tastatur vekk fra bloggen min og fortsett å hør på den triste musikken deres. Coldplay, U2, Limp Bizkit eller hva de nå alle heter…for…

…Twisted Sister er fremdeles noe av det morsomste man kan oppleve i edru tilstand og med klærne på.

Det beviste de en gang for alle med sitt høy energiske show under Metal Rock Fest på Lillehammer.
22 år siden de sist besøkte Norge, da de inntok Drammenshallen under Come Out And Play turneen, var de altså tilbake på norsk jord. Denne gang for å markere at det har gått ett kvart århundre siden You Can’t Stop Rock & Roll så dagens lys.

Selvfølgelig startet det hele opp med tittelsporet fra nevnte skive og gikk rett inn i The Kids Are Back.

Dee Snider var strålende opplagt og serverte vittigheter både over og under beltestedet. Vi sang, lo, hoppet, headbanget, svingte knyttneven i været og hatet de voksne igjen.

Før vi hadde fått summet oss var allerede Stay Hungry, The Beast, Ride To Live, Live To Ride, Like A Knife in the Back og I Believe in Rock 'n’ Roll unnagjort.

Når den velkjente trommeintroen til We’re Not Gonna Take It runget over plassen, nådde stemningen nye høyder og derfra og inn hadde Twisted Sister all makt i hele verden.

De overrasket med å spille The Fire Still Burns og det ble stående som mitt høydepunkt i konserten, da det alltid har vært en av mine aller største Twisted Sister favoritter.

Etter Burn in Hell og The Price forlot de scenen, men det var aldri snakk om at de skulle få lov til å dra fra Lillehammer uten at de hadde gitt oss I Wanna Rock, Come Out And Play og helt til slutt S.M.F.

Så gikk vi lykkelige ut i den mørke natta, og det slo meg ikke før nå at de ikke spilte en eneste låt i fra Under the Blade….

Twisted Sister - You Can't Stop Rock 'n' Roll:

Kamelot (USA/Norge)

Visst kan Sørskogbygdningen Roy synge. Han er sikkert ikke den eneste derfra som kan ta en trall, men ingen andre kan skilte med å spille i et kjent band med hundretusener av tilhengere verden over.
På Lillehammer spilte han så og si på hjemmebane og Kamelot var uten tvil det bandet som teknisk sett var et lite hakk bedre enn de andre denne fredagen.

Naturlig nok var det hovedvekt på låter fra den ferske The Ghost Opera i starten av konserten før vi etter hvert ble servert klassikere som Karma, Farewell, publikumsfavoritten Centre Of the Universe og helt til slutt March Of Mephisto.
Lyden var upåklagelig og skumringen, lys og pyro effekter hjalp til å sette Kamelot’s musikk i riktig setting. Visuelt sett var de nesten helt på høyde med storheter som Kiss og Iron Maiden. Ett konsert øyeblikk for minneboka.

Kamelot - When the Lights Are Down:

White Lion (Danmark/USA)

White Lion var som en bil uten motor. Du kommer ingen vei uten at noen dytter. Mike Tramp dytter på det han kan, men det hjelper så lite når gitaristen i bandet ikke er Vito Bratta.
I stedet sto det en vettskremt saltstøtte av en gitarist ytterst til høyre på scenen og prøvde å gå i ett med høytalerne. Dessverre avslørte den røde gitaren hvor han var.

Lady Of the Valley var eneste høydepunkt i en ellers forutsigbar og middelmådig opptreden av Mike Tramp og hans hvite løver. Eneste trøst får være at deres danske venner i Fate var verre. Uendelig verre...

Hanoi Rocks (Finland)

Hvis White Lion var festivalens nedtur, så var Hanoi Rocks kveldens overraskelse. Det ble en time med svett rock & roll og den hyperaktive vokalisten Michael Monroe.

Hanoi Rocks fikk nærmest legende status etter at bandet ble oppløst kort tid etter trommeslager Razzle’s tragiske død i 1984.
I 2003 besluttet imidlertid Michael Monroe og gitarist Andy McCoy å vekke bandet fra dvalen og har siden da gitt ut flere album og turnert jevnlig.

Foto: Kristoffer Øverli Andersen, gd.no

Selv med minimal kjennskap til deres låter, lot jeg meg imponere av energien til både bandet for øvrig og ikke minst Michael Monroe’s viltre sceneopptreden. Skulle jeg ha gjort de samme krumspringene, så hadde ikke et kobbel av verdens beste naprapater greid å få brekt meg opp av senga på en uke. Skremmende med tanke på at jeg tross alt er ni år yngre.

Det er ikke sikkert at jeg noensinne kommer til å kjøpe et Hanoi Rocks album, men det er ikke umulig at jeg ser dem live flere ganger hvis anledningen byr seg.

The Wildhearts (UK)

Første band på ute scenen var de britiske støyrockerne The Wildhearts. Dette var nok det beste bandet de fleste på festivalen aldri så, for det var bare noen titalls tilskuere på plass da de dro i gang konserten.
Det så ikke ut til å legge noe demper på deres opptreden, som oste av spilleglede og en bortimot ren kavalkade av deres mest kjente låter.
Jeg har aldri fått noe særlig grep på deres studio album, men Suckerpunch, Caffeine Bomb, My Baby Is A Headfuck og I Wanna Go Where The People Go er alle låter som er lagd for å spilles live. The Wildhearts satte standarden og det var noen som ikke skulle klare å leve opp til den...

Inne-scenen:

Trouble (USA)

Selv uten vokalist Eric Wagner og trommeslager Jeff Olson som forlot bandet tidligere i år, var det ingen tvil om hvem som var kveldens beste band på inne scenen.

Kanskje burde Trouble ha fått brukt sin tilmålte tid på ute scenen. Om ikke noe annet, fått spille på et annet tidspunkt da store deler av settet deres kolliderte med både Kamelot og Twisted Sister.
Kory Clarke (ex-Warrior Soul) gjorde en bra figur som den nye vokalisten og skilte seg ikke nevneverdig mye i fra Eric Wagner. I det hele tatt fremsto de dønn solide i den snaue halvtimen jeg så dem, selv om jeg aldri fikk oppleve mine favoritter The Tempter og Assassin denne kvelden (og kanskje ingen andre, da disse to ikke har figurert blant låtene de har spilt tidligere på turneen). Av låtene jeg faktisk fikk med meg var Trouble Maker og tittelsporet fra det nye albumet Simple Mind Condition.

Trouble - Simple Mind Condition:

Fate (Danmark)

Fate kan knappest påberope seg noen storhetstid. Ikke engang på 80-tallet. De slapp et par helt greie album, men manglet låtene som skulle til for å skille seg ut i mylderet av andre band som håpet på å bli den neste Bon Jovi eller Europe.

Jeg finner ikke ord på hvor patetisk og elendig deres opptreden var, men får håpe for de som fremdeles var der etter den tredje låta opplevde stigning i programmet…

Alestorm (Skottland)

Noe ufrivillig ramlet jeg over disse piratene i fra Skottland. For jeg skulle egentlig ta en titt på Adam Bomb, men tiden løp løpsk da jeg fant en bod som hadde uendelige hyllemeter med musikk som kunne tenke seg å bli med meg hjem.

Da jeg endelig fikk rotet meg inn, så hadde Adam Bomb for lengst forlatt åstedet og Alestorm var i gang med sitt tokt.
Bandet slapp sin debut Captain Morgan's Revenge tidligere i år, og bandet drar sitt pirat uttrykk milevis lengre enn det deres musikalske naboer i Running Wild gjør.

Bandet virket samspilte og krydret det hele med generell pirat-rølp i mellom låtene. Jeg vil tro at låtene de spilte i det hele og store var hentet fra albumet. Terror On the High Seas var en av titlene jeg plukket opp og var kanskje den som gjorde mest inntrykk.
------------

Alle YouTube videoene er opptak fra årets Metal Rock Fest.

[Listening to: The tempter - Trouble - Psalm 9 (6:37)]

Mere Metal Rock Fest

2008-08-16T20:08:00.004+02:00

Det tok ikke lang tid før det man kunne finne opptak fra Twisted Sister's, jeg vil påstå, allerede legendariske opptreden fra Metal Rock Fest i går på YouTube.
Nederst i høyre billedkant ser du inne mellom bakhodet til en fyr med hanekam, dette er høyst sannsynligvis bassisten i The Wildhearts. Uansett ble jeg stående ved siden av gutta i fra bandet, så jeg passer på å skryte på meg å ha hengt sammen med The Wildhearts under konserten...

GD.no's rapport fra festivalen.
GD.no's bildeserie fra konsertene på fredag

Det vil komme omtaler av konsertene jeg fikk med meg så fort jeg kommer ned igjen...

(Oppdatert 19.08.2008 kl. 20:26)

[Listening to: Revelation (life or death) - Trouble - Psalm 9 (5:08)]

Come Out And Play!

2008-08-15T10:34:00.000+02:00

Da er far klar for konsert...

[Listening to: I believe in rock 'n' roll - Twisted Sister - Come Out And Play (Remaster) (4:03)]

Metal Rock Fest 2008 - Lillehammer

2008-08-12T22:02:00.002+02:00

Jeg melder herved min ankomst til årets Metal Rock Fest på Lillehammer. På grunn av stramt familiært program i helga har jeg desverre bare muligheten til å være der på fredag, men med band som The Wildhearts, White Lion, Hanoi Rocks, Kamelot og Twisted Sister på plakaten burde det uansett bli en begivenhetsrik ettermiddag. Hvis det er overkommelig avstand til den andre scenen, så har jeg håp om å få meg deler av Trouble og Tygers Of Pan Tang sine konserter i tillegg.

Dette blir helt sykt!

[Listening to: Wait - White Lion - Pride (4:00)]

Sak Løst: Hvor tok Pär Fontander veien?

2008-07-29T21:31:00.002+02:00

For over tre år siden spurte jeg meg selv om hva i huleste Pär Fontander drev med om dagen. Som kanskje noen vet så var han programleder for henholdsvis radio-programmet Rockbox og tv-programmet Diezel på svensk radio og TV da hockey-sveisen fremdeles var på høyden.

Tidligere i dag fikk jeg mail på at noen hadde skrevet en kommentar på denne saken. Denne noen var ingen andre enn selveste Pär Fontander!
Han kunne berolige oss alle om at han ikke var tatt til fange av Den Svenske Dansband Mafiaen, og at han fremdeles elsker hardrock.

Dette skrev han:

Hej. Pär Fontander skriver detta.

Till att börja med vill jag säga att jag är hedrad att läsa om spörsmålen om var jag blev av. Dessutom är jag glad över att många minns mina program.

Det är dock inte jag som spelar önskemusik med Arvingarna om kvällarna. Jag är inte ett offer för "dansbandsmaffian". Hmmm...

Jag arbetar nuförtiden med ett program som heter Magasin 4, som sänds i P4 Radio Stockholm 103.3 måndag - torsdag 09.30 - 13.00. Det är ett program som handlar om livsstil ur olika vinklar.

Jag älskar fortfarande hårdrock, men min musiksmak sträcker sig - vilket den alltid har gjort - även till bredare vyer, som till exempel rock, punk, pop och flamenco. Kort sagt: musik som har attityd och ger mig känslomässiga upplevelser.

Jag hoppas att ni alla Rockbox-lyssnare och Diezel-tittare mår gott och att ni får en fortsatt underbar sommar !!!

// Pär Fontander.

Han unnlot å nevne at han debuterte som forfatter tidligere i år med boka Svart Hav.

Nå skal jeg bare være usammenhengende resten av kvelden....

[Hører På: Prophecy - Judas Priest - Nostradamus (5:26)]

Nostradamus

2008-07-23T21:37:00.001+02:00

Judas Priest er ute med sitt mye omtalte konseptalbum om legen, astronomen, matematikeren, healeren og ikke minst spåmannen Nostradamus (Michel de Nostredame (f. 1503 – d. 1566)).

For å komme i rett stemning og at det er minst 20 år siden jeg leste om Nostradamus sist, fant jeg ut at det var på høy tid å friske opp mine kunnskaper om denne skøyeren som fremdeles i 2008 har evnen til å forbløffe folk.

Som de fleste sikkert har fått med seg skal Nostradamus ha forutsett store begivenheter i verdenshistorien som Den Franske Revolusjon, Verdenskrigene, Atombomben og 11. September i sine 942 spådommer (Quatrain)som han publiserte i bøkene The Prophecies og The Almanacs før han døde. Nå var ikke Nostradamus den eneste som bedrev dommedag profetier på den tiden. Mens alle andre enten ble sett på som bløffmakere, gale eller djevelens medhjelpere, så fikk Nostradamus ei beunderinne i den franske dronningen Catherine de Médicis og dermed var hans ettermæle sikret.

Spådommene til Nostradamus var opprinnelig skrevet på latinsk og gammelfransk i dikt form på fire linjer (Quatrain). Da han i tillegg bruke billedlige uttrykk og uklare vendinger i språket, var man nødt til å ty til en høy grad av fortolkning av tekstene allerede da disse skulle oversettes til fransk.

Tilhengere av Nostradamus mener at hans spådommer er av forbløffende treffsikkerhet, men sannheten er at de fleste tekstene er så vage at de kan tolkes i hvilken som helst retning. Derfor krangles det også blant Nostradamus tilhengere om hvilken hendelse noen av profetiene eventuelt forutså.
Et eksempel er en person med navn Mabus som dukker opp i flere profetier. Det har blitt påstått at Mabus måtte ha vært Napoleon, Adolf Hitler, Yasser Arafat, Osama Bin Laden, George W. Bush og noen til. Nå er mange overbevist på at den "nye" Mabus må være Barack Obama.

Noen få ganger oppgir Nostradamus eksakte år og datoer. Blant annet "forutså" han at dommedag skulle inntreffe 11.august 1999. Noen dommedag ble det ikke, men som astronom og matematiker var det en smal sak for Nostradamus å finne ut når neste totale solformørkelse over Frankrike ville oppstå. Solformørkelsen nevnes ikke, men hentyder at denne dagen vil bli et sant helvete. Han hadde ikke helt tatt høyde for at vi i 1999 visste at en solformørkelse ikke var noen tegn på verken Guds vrede eller dommedag, slik de trodde i gamle tider. Senere har denne profetien på kreativt vis også blitt linket til 11. September.

Som nevnt tidligere er det stor grad av usikkerhet i disse profetiene. I tillegg til fantasifull tolkning, har enkelte også til tider tydd til passende omskrivninger av spådommene. De siste årene har 11. September vært den opplagte begivenhet å koble opp mot Nostradamus. Når sant skal sies så finner man ikke så mange bevis på at Nostradamus kan ha "sett" og dermed spådd denne hendelsen. Slik lyder en direkte oversatt spådom fra fransk til engelsk:
"Earthshaking fire from the centre of the earth will cause tremors around the New City. Two great rocks will war for a long time, then Arethusa will redden a new river." (Century I, Quatrain 87)

En kjedelig person som meg ser ikke denne teksten som noe annet enn beskrivelse av et jordskjelv og påfølgende vulkanutbrudd i umiddelbar nærhet av en by. I dette tilfellet Napoli, som nettopp betyr Den Nye Byen og som ligger mellom to aktive vulkaner. Vi kan si at Nostradamus fikk rett med denne profetien, da Vesuv har hatt fire ødeleggende utbrudd etter hans død. Samtidig hadde han oddsen på sin side da Vesuv er en av verdenshistoriens farligste og mest aktive vulkan. Noe han var klar over allerede da, selvfølgelig.
Med litt kreativ rettskrivning lød det samme verset slik etter 11. September:
"Sea of fire at the world centre, The tower of the new city will tremble: Two great blocks will be at war for a long time, Then Arethusa will redden a new river."

Aviser og andre medier ble et lett bytte og snart var det en sannhet at Nostradamus hadde spådd 11. September, og nye ukritiske dokumentarer ble laget. TV Norge har selvsagt sendt dem alle.

Hvor enn Nostradamus måtte være nå, så sitter han sikkert å humrer godt i skjegget sitt. Eller kanskje han sitter der og tramper takten til tittelsporet fra Judas Priest sitt nye album?

Mer fakta om Nostradamus kan du lese på: Nostradamus.org.
Hvis ikke fakta er det viktigste, så kan du lese mye morsomt her: Nostradamus101.com

PS! Omtalen av Judas Priest's Nostradamus kan jeg "se" komme ved en senere anledning. Jeg vet ikke nøyaktig tid, men stedet blir omtrent her. Det står i profetien.

[Listening to: Wake Up (The Sleeping Giant) - Chuck D - Twisted Forever (3:41)]

Siste ukers CD innkjøp 5/2008

2008-07-16T23:20:00.002+02:00

Judas Priest - Screaming For Vengeance (1982)

At dette er Priest's beste album, kan jeg ikke være enig i. Jeg kan derimot ikke motstride det faktum at dette er en fordømt bra skive. 9/10

Testament - Low (1994)

Testament markerte 1994 med å gi ut sitt hardeste album siden The New Order. Mye skyldes nok at Alex Skolnick forlot bandet for å spille mer jazz inspirert musikk. Inn kom tidligere Death og Obituary gitarist James Murphy. Low vil alltid stå som en av de aller beste thrash metal skivene fra 90-tallet. 8,5/10

Whitesnake - Live...in the Heart Of the City (1980)

Jeans, t-skjorter, øl og tunge bluesrock riff. Det er ekte saker David Coverdale & co. serverer på denne live skiva. Når applausen dør ut etter at Mistreated har avsluttet disk 2, så begynner man på nytt igjen. Herlig! 8,5/10

Motörhead - No Sleep 'til Hammersmith (1981/1996)

Legendarisk live skive med det som ~~engang var~~ fortsatt er verdens mest høylydte band. Lemmy er kongen. 8/10

Whitesnake - Lovehunter (1979)

Lovehunter markerer starten på fem gyldne Whitesnake utgivelser. Bernie Marsden og Micky Moody bekler David Coverdale raspende stemme med tunge blues innspirerte riff. Tittelsporet og Walking in the Shadow Of the Blues er kanskje de to beste låtene Whitesnake noensinne lagde. De to låtene gruser samtlige låter på Slide It In, 1987 og Slip Of the Tongue helt på egen hånd. 8/10

Georgia Satellites - S/T (1986)

Noen ganger skal musikk bare være helt ukomplisert. Tre akkorder, seks øl og ti låter er alt du trenger for å komme i humør. 7,5/10

Bonfire - Live...The Best (1993)

Bonfire er et av de bandene som låter langt bedre live enn i et studio. Endelig får låter som Sweet Obsession, Youth Patrol, Champion og alle de andre låtene fra Fireworks og Point Blank ut potensiale sitt. To album som ble sørgelig overprodusert i håp om å nå det sagnomsuste amerikanske markedet. 7/10

King Diamond - House Of God (2000)

Nok en runde med konsept-grøss fra vår ondskapsfulle venn i Danmark. Solid, om ikke helt på høyde av det beste han har gjort. 7/10

Kent - Vapen & Ammunition (2002)

Kent føyer seg i rekken av kjöttbullar, Overskottsbolaget, Småland, hård rock og andre flotte ting som Sverige har å tilby når man er på ferie. Jeg kunne gjerne vært uten et par av de mest klissete låtene, men Sundance Kid og Kärleken Väntar er støy nok til å få klager i fra nederlenderne i nabo teltet. Fantastisk flotte er de også. Låtene altså. 7/10

Running Wild - Pile Of Skulls (1992)

Her finner vi opptil flere låter som IKKE handler om sjørøvere og plyndring, men Running Wild er fremdeles power-metalens svar på kaptein Jack Sparrow. Til tider litt klønete og ufrivillig morsom, men leverer innemellom skikkelige saker som Whirlwind og Sinister Eyes. 6,5/10

Michael Schenker Group - Super Rock '84 in Nagoya (Bootleg)

Forholdsvis bra lyd til publikumsopptak å være. Ellers ikke noe ekstraordinært spennende med dette opptaket som består hovedsakelig av de mest kjente M.S.G. låtene, ispedd et par UFO klassikere. 6/10

Kiss - Dynasty (1979)

Det er litt urettferdig at Dynasty har blitt stemplet som disco-albumet til Kiss. For det er bare i I Was Made For Lovin' You som disco inspirasjonen er åpenbar. Tar vi med en godkjent versjon av Stones låta 2,000 Man, Sure Know Something og Hard Times, så har vi beholdningen denne gangen. Resten av låtene er fyll materiale, men det skulle bli enda værre på Unmasked... 4/10

[Listening to: White buffalo - Running Wild - Pile Of Skulls (5:17)]

Mel Galley, RIP

2008-07-04T20:26:00.001+02:00

Mel Galley, March 8, 1948 – July 1, 2008.

Hvil i fred.

Spesiell takk for Crying in the Rain, du spilte den slik John Sykes aldri var i nærheten av senere...

Whitesnake - Crying in the Rain/Soldier Of Fortune (live Hammersmith 1983):

[Listening to: Crying in the Rain - Whitesnake - Saints & Sinners (6:00)]

Metropolis

2008-07-04T11:49:00.001+02:00

VG Nett melder at de tapte scenene fra sci-fi klassikeren Metropolis (1927) har kommet til rette. De ble funnet på et museum i Buenos Aires. Opprinnelig var filmen over tre timer lang, men det var en klippet versjon som ble gitt ut i sin tid, og som nå er sett av millioner siden den første gang ble vist i mars 1927.

Metropolis har vært inspirasjon for mang enn filmer, tegneserier og musikk artister igjennom årenen. Blade Runner (1982) og Tim Burton's Batman (1989) er begge sterkt inspirert av filmen, og alle vi som har lest Supermann vet at hans tilholdsted nettopp er i Metropolis.

I musikken har også Metropolis ofte blitt brukt som inspirasjon. Queens musikkvideo til Radio-Ga-Ga inneholder klipp i fra filmen, mens både Madonna (Express Yourself), Nine Inch Nails (We're in This Together) og System Of A Down (Sugar) har elementer i sine videoer som er inspirert av filmen, mens Motörhead og Kraftwerk liksågodt har hver sin låt med tittelen Metropolis.

Så får tiden vise om kvaliteten på de tapte scenene fra filmen er såpass at de kan gis ut i en eller annen form på DVD.

Motörhead - Metropolis (live 2004):

[Listening to: Metropolis (live) - Motörhead - No Sleep 'Till Hammersmith (3:31)]

Glenn Hughes i Dagbladet

2008-06-14T18:33:00.004+02:00

Verden er i ferd med å gå av hengslene. Et sikkert bevis på det er at du kan lese en velskrevet kronikk av Kjetil Rolness om den tidligere Deep Purple bassisten og Black Sabbath vokalisten Glenn Hughes på Dagbladet.no.

På tross for sin helte status blant oss hard rockere, så er det bare sporadisk etter hans tid i Deep Purple han har viet til den type musikk. Her er noen anbefalinger som ikke inneholder alt for mye soul og funk:

Black Sabbath - The Seventh Star. Egentlig skulle dette være Tony Iommi's første solo album, men plateselskapet trumfet igjennom at den skulle gis ut under navnet Black Sabbath. Glenns tid i bandet ble kortvarig da han ble sparket fra den påfølgende turnén etter bare noen få konserter. YouTube klippet under er et sjeldent bootleg opptak fra en av disse konsertene.

Phenomena. Et prosjekt hvor Glenn både spiller og synger på flere låter. Spesielt den første skiva er å anbefale.

Glenn Hughes - Burning Japan Live og Return Of Crystal Karma. Det meste av solo skivene til Glenn blir for mye soul og funk for min smak, men disse to har jeg ingen invendinger mot.
Live skiva inneholder låter fra flere av hans band og prosjekter med hovedvekt av Deep Purple låter.
R.O.C.K. inneholder blant annet den blytunge Tony Iommi låta Gone, som leder til min siste anbefaling:

Tony Iommi - The Dep Sessions / 8th Star. Nok engang planlegger Tony Iommi et solo album. Nok en gang skal Glenn Hughes stå for vokalen. Låter blir skrevet og demoer spilt inn. I stedet for solo album velger Tony Iommi å turnere med et gjenforent Black Sabbath. De uferdige låtene er kun å finne på disse to bootleg utgivelsene. Bare nevnte Gone har funnet veien til et offisielt album.

Black Sabbath - Danger Zone (live):

[Listening to: Nothing to lose - Gary Moore - Run For Cover (4:41)]

Fotball EM

2008-06-08T12:37:00.000+02:00

Fotball EM er i gang. Til glede for mange, mens andre blåser en lang marsj i hva som foregår i Sveits og Østerrike den kommende måneden. Alle land har sin egen låt som skal oppildne supportere og spillere. Sveits vinner med stor sikkerhet ikke EM, men de har ihvertfall den klart beste låta.
Låta står veteran råkkerne i Gotthard for. Lift U Up er tittelen og blir sikkert en hit i hjemlandet, men det skal ikke forundre meg at den kan føre til litt ekstra stemning andre steder også.
Lift U Up ble opprinnelig utgitt på albumet Lipservice i 2005, men en ny versjon ble altså spilt inn til årets fotball EM.

Under kan du se den opprinnelige 2005 versjonen.

[Listening to: We are the dead - Widowmaker - Blood And Bullets (3:47)]

Sweden Rock Festival 2008 - På Radio!

2008-06-06T19:18:00.001+02:00

Over ser du grunnen til at det er lite aktivitet på denne bloggen om dagen. Dagene går med til å ligge i badekaret jeg har fylt opp med isbiter, mens jeg drømmer om snøbyger og kald nordavind med kuling i kastene...

Når jeg først har fått drasset over min svette røv til PC pulten, kan jeg like gjerne tipse om at Svensk P4 sender i fra årets Sweden Rock Festival. I dag begynner sendingen 19:45 og varer helt til midnatt. Første del går i programmet Kalas og avsluttes med en konsert med de svenske råkkerne The Poodles. Deretter fortsetter morroa i Dist etter nyhetene klokka 22:00.

Jeg har allerede Svensk P4 lagret på radioen, men lettest for de aller fleste er å høre sendingen på nettet.

[Listening to: Soulitude - Overkill - Horrorscope (5:25)]

Eurovision Song Contest 2008

2008-05-25T10:04:00.003+02:00

Eurovision Song Contest er over for i år og jeg skal ikke dvele så mye over årets utgave. Dessverre ser det ut som den nødvendige semi-finale ordningen også luker ut de aller verste bidragene, og dermed mye av underholdningsverdien av hele sang konkurransen.
Det ble ikke noe bedre av at den norske kommentatoren, Hanne Hoftun, framsto som både dum, naiv og overfladisk i sin presentasjon av artistene. La oss håpe at hun ikke får innvilget visum til Russland neste år.
For det var nettopp da vi led oss igjennom Storbrittanias, Latvias, Svenskenes og ikke minst Spanias bidrag at vi hadde trengt Jostein Pedersen.

Finland stilte opp med power-metal av den tåpelige sorten, og en sceneopptreden som lignet på en blanding av Manowar og Venom. Det holdt til å få en stemme fra meg.

En stemme ga jeg også til Olta Boka som fremførte det Albanske bidraget Zemrén e Lamé Peng. Bare innrøm det, den er faktisk ganske bra.

[Listening to: Straightjacket - Love/Hate - Blackout in the Red Room (3:14)]

Siste ukers CD innkjøp 4/2008

2008-05-17T21:45:00.001+02:00

Black Sabbath - The Dio Years (2007)

Dio årene av Black Sabbath er nesten like legendarisk som Ozzy perioden. Det fine med denne samlingen er at man "slipper" alle de obligatoriske Sabbath låtene som Paranoid, War Pigs , Iron Man, Snowblind, Children Of the Grave og en rekke andre før man kommer til de bortgjemte gullkornene.
Her får vi servert Die Young, Lonely Is the Word, Turn Up the Night og Falling Off the Edge Of the World, sammen med de mer kjente Heaven And Hell, Neon Knights og The Mob Rules. Legger vi til at de tre nye låtene med Ear In the Wall i spissen holder høy standard, så er det ingen tvil om at dette er fin samling for både gamle og nye Sabbath fans. 9/10

Halford - Crucible (2002)

Med Resurrection i 2000 gjorde den gamle Judas Priest vokalisten et solid comeback. Med ett sound tett opptil klassisk Judas Priest ble albumet hyllet som et av det beste det året.
Crucible er ett noe mørkere album, og denne gangen heller det mer mot det Rob Halford gjorde i sitt første solo prosjekt Fight.
Her kreves det litt mer av lytteren og det er et album som vokser etter noen runder i CD spilleren. Mens Ressurrection var en samling av mange gode låter, er Crucible et album hvor låtene skal høres i sammenheng med hverandre. På den måten innser man etter hvert at Crucible nesten er på høyde med Ressurection. 8/10

Dio - Lock Up the Wolves (1990)

På tross av at dette er Ronnie James Dio's solo band, hadde det bare vært en utskifting i bandet siden starten i 1982. Det var da Craig Goldy overtok for Vivian Campbell halvveis ut i Sacred Heart turné'n.
Lock up the Wolves markerte en helt ny line-up som blant annet innbefattet den tidligere AC/DC trommisen Simon Wright og Yngwie Malmsteen's keyboardist Jens Johansson. Noe mer overraskende var det å finne en helt ukjent og pur ung gitarist i 18-årige Rowan Robertson. Han viser frem sitt ungdommelige talent i raske låter som Wild One, Hey Angel og Walk On Water. Dessverre er det ikke nok pondus i spillestilen til unge herr Robertson til å takle de mer tyngre låtene på albumet. Her virker ikke han noe særlig komfortabel og det låter litt statisk. Det lider gode låter som Born On the Sun av, og vi kan bare fantasere om hvordan denne låta ville ha hørtes ut med Craig Goldy. Jeg må vel snart finne fram Dream Evil skiva igjen… 6,5/10

AC/DC - Dirty Deeds Done Dirt Cheap (1976)

Dirty Deeds er ikke overraskende laget over samme lest som High Voltage. Råvarene er dog ikke av samme kvalitet. Dirty Deeds, Big Balls og Squealer holder høyt AC/DC nivå. Når jeg i tillegg aldri har vært noen stor fan av semi-klassikerne Problem Child, Rocker og Ride On, så blir det i tynneste laget for min del.
Når det er sagt, så betyr det ikke at albumet er en katastrofe, bare noen hakk dårligere enn hva vi skulle få servert på de neste fem albumene. 6/10

[Listening to: Born on the sun - Dio - Lock Up the Wolves (5:36)]

Kiss gjør Rick Astley (!?)

2008-05-12T20:23:00.003+02:00

For en tid tilbake skrev jeg en liten sak om såkalte Shreds.

Det blir stadig flere slike videoer å finne ute på nettet, og noen begynner å bli utrolig dyktige på å lage disse. Under kan du se en kar som på fantastisk måte har flettet inn Rick Astley's grufulle 80-talls sviske Never Gonna Give You Up med filmopptak av Kiss.

Nesten like morsom som videoen, er å lese kommentarene hvor det er helt tydelig at enkelte ikke forstår at det er en spøk...

[Listening to: Gladiator - Guardians Of Time - Edge Of Tomorrow (6:31)]

Platemessa i Elverum 2008

2008-05-02T17:07:00.003+02:00

Sist lørdag gikk den årlige platemessa i Elverum av stabelen. Som vanlig var jeg mer enn klar for å svi unna sparepengene på vinyl, og eventuelt annet som man skulle komme over.

Bilde: En fornøyd N.W.O.B.H.M. entusiast slapper av med en Cola etter årets fangst. Foto: Arne Jonny Bakkevold

Her er hva som ble årets fangst, og vi begynner med årets nedtur:

Iron Maiden - In Concert (BBC Transcription Services #773)

Det som så ut til å være årets kjøp da jeg gladelig betalte usle 150 kroner for en sjelden skive i fra BBC Transcription Services (*), ble en aldri så liten nedtur da jeg kom hjem for å høre på morroa. Det som skulle ha vært et live opptak i fra Yokohama Gymnasium i 1992, viste seg å være noe helt annet. I starten mistenkte jeg ikke noe, men etter hvert syntes jeg at både låt utvalget og live versjonene virket mistenkelig velkjente ut. Jeg fikk mine mistanker bekreftet da jeg kryss sjekket denne med live utgivelsen A Real Live One.
Jeg får trøste meg med at det høres ut at denne versjonen er umixet, og den faktisk høres langt bedre ut enn den utgaven som ble utgitt som A Real Live One.
Det hører med til historien at ingen opptak i fra Yokohama er å finne på verken min LP eller A Real Live One.

(*) Før i tiden ble radio opptak fra BBC presset på vinyl som andre radiostasjoner kunnne kjøpe rettighetene til og sende.

Iron Maiden - Live!! + One (1984)

Denne ble først utgitt som en fire spors EP i Japan med tre live spor tatt opp på Marquee i 1980, samt studio låta Women in Uniform.
I 1984 ble denne også sluppet i Hellas, da med nok en låt i fra nevnte Marquee konsert, tre spor som opprinnelig er å finne på Maiden Japan og studio versjonen av Prowler.
Det er bare live versjonen av Sanctuary som bare er å finne på denne utgivelsen, resten er utgitt som b-sider på diverse tidlige Iron Maiden singel utgivelser.
En del sus ødelegger inntrykket, da det er helt tydelig at de ikke har hatt tilgang til de opprinnelige mastertapene. Uansett et helt greit kjøp for 150 kroner.

Bilde: Gresk vinyl ser ganske likt ut som annen vinyl. Foto: Arne Jonny Bakkevold

Quartz - Stand Up And Fight (1980)

Ett av veldig få N.W.O.B.H.M. band ved siden av Iron Maiden, Def Leppard og Saxon som fikk kontrakt med et større plateselskap. Dessverre manglet bandet både litt særpreg og en klar musikalsk retning. I det ene øyeblikket drar de i gang noe ambisiøst og prog aktig i reneste Blue Oyster Cult stil, mens i det neste høres ut som de aldri har hørt på noe annet enn AC/DC.
Jeg ga 50 kroner for albumet, og det er godt under normal pris. Litt i overkant drøy på prisen var en annen på samme messe som forlangte 300 kroner for albumet i tilnærmet samme tilstand. Definitivt et bra kjøp.

Shellshock - Screaming For Metal (2008)

Elverums bandet Shellshock var blant de mest kjente metal bandene i Norge på slutten av 80-tallet, men det ble med to låter på samleskiva Norway Rocks og en flexi-disc utgivelse som fulgte et nummer av magasinet Rock Furore.
I tillegg til de tre allerede utgitte låtene finner vi ytterligere fire studio låter, samt fire spor i fra en konsert de holdt på Bootleg i Oslo.
Screaming for Metal er bare å finne på vinyl og er begrenset til 500 eksemplarer. Det er derfor helt unødvendig å nevne at denne allerede er et samleobjekt.

Dypere analyser og poengsetting av skivene kommer ved en senere anledning.

[Listening to: Hard times - Shellshock - Screaming For Metal (3:24)]

Siste ukers CD innkjøp 3/2008

2008-04-27T19:33:00.003+02:00

Death Angel - The Art Of Dying (2004)

Mange band har gjort solide comeback album opp igjennom tidene, men ingen av disse albumene har blitt stående som det beste. Det var inntil Death Angel kom med The Art Of Dying i 2004. Da hadde det gått fjorten år siden bandet noe overraskende ble oppløst, kort tid etter Act III.
The Art Of Dying er rett og slett fantastisk tvers igjennom, med The Devil Incarnate som det absolutte høydepunktet. Akkurat den låta beviser at det går an å lage udødelige metal klassikere fremdeles. Løp og kjøp! 9,5/10

Death Angel er aktuelle med det ferske albumet Killing Season.

Nevermore - Dead Heart in a Dead World (2000)

Jeg kunne ha vært slem og kritisert albumet for å være et halvt hakk dårligere enn forgjengeren Dreaming Neon Black. Jeg velger heller å hylle bandet for at de nok engang har laget et metal album av ypperste klasse. Høydepunktene kommer tett, og starter allerede med åpningskuttet Narcosynthesis, deretter føyer Evolution 169 og The River Dragon Has Come inn i rekken av personlige favoritter. Mest overraskende er allikevel Warrel Dane's høyst kraftfulle tolkning av Simon & Garfunkel's 60-talls hit The Sound Of Silence. 9/10

Warrel Dane er ute med sitt første solo album Praises to the War Machine.

Opeth - Deliverance (2002)

Jeg burde kjøpe meg mer death og black-metal, men må innrømme at det er vanskelig å kombinere det å være småbarnspappa og sette seg inn i den slags musikk. På en annen side greier andre å kombinere unger og campingvognferie, så det er vel et patetisk forsøk av meg å bortforklare det faktum at jeg nesten aldri kjøper noe i fra den sjangeren.
Deliverance er oppfølgeren til Blackwater Park, har enda lengre låter og er hakket bedre. 8/10

Det nye albumet Watershed kommer i juni.

Destiny's End - Transistion (2001)

Helstar vokalist James Rivera har de siste 10-15 årene hatt mange jern i ilden. Han har lånt stemmen sin til en håndfull med band i denne perioden.
Hvis du er ute etter nyskapende musikk innen metal sjangeren, så kan du heller sjekke ut noen av albumene nevnt over. Transition er solid plassert i den tradisjonelle heavy metal sjangeren, og takket være James Rivera så får albumet det nødvendige løftet over gjennomsnittet. Et riktig så hyggelig album, hvor låta Storm Clouds fortjener en ekstra oppmerksomhet. 7/10

Quiet Riot - Alive And Well (1999)

Få band har vært så mye på og av som Quiet Riot. Takket være den noe ustabile gründer og frontmann Kevin DuBrow har bandet blitt like kjent for de utallige bruddene og gjenforeningene, som deres millionselgende album Metal Health.
I 1999 holdt de sammen såpass lenge at de rakk å gi ut et nytt album. Alive And Well inneholder åtte nye låter, en AC/DC cover og noen nyinnspillinger. Nyinnspillingene er det ingen åpenbar nytte i. Deres versjon av Highway To Hell er helt OK, men ikke noe mer. Om ikke noe annet holder de nye låtene ganske bra nivå og er noe av det beste de har prestert siden Condition Critical. 6,5/10

Jane's Addiction - Ritual De Lo Habitual (1990)

Helt siden jeg hørte dette albumet på en fuktig fest engang for lenge, lenge siden, har jeg hatt planer om å skaffe meg den. Nå er jeg usikker på hvorfor. Det er en og annen bra låt her, som i Stop!, Been Caught Stealing og Three Days. Ellers har jeg store problemer med å ta meg igjennom denne i et jafs, og den skyldige er nok vokalist Perry Farrell. Mulig det kalles særpreg, men den passer ikke min smak. 4,5/10

Låter fra noen av albumene over kan høres via min Muxtape.

[Listening to: Where I go - Artch - Another Return (6:02)]

Ny Judas Priest låt!

2008-04-21T23:43:00.000+02:00

For alle som ikke har fått det med seg allerede...tittelsporet fra det nye Judas Priest albumet Nostradamus kan du laste ned helt gratis og lovlig via Live Nation.

Kan vi ane noe i samme bane som Painkiller denne gangen?

[Listening to: Nostradamus - Judas Priest - Nostradamus (6:46)]

Fredagskveld på Marco Polo

2008-04-06T13:26:00.001+02:00

På fredagskvelden kom Arne en tur innom, og som vanlig hadde han med seg noe vi kunne mate DVD spilleren med. Det ble helnorsk aften med sci-fi klassikeren Blindpassasjer. Dette var NRK's første sci-fi produksjon og var en serie på tre deler som første gang ble sendt i 1978. Først i fjor ga NRK ut denne kult klassikeren på DVD.

Serien handler om besetningen om bord på romskipet Marco Polo som er på vei i fra planeten Rossum til Stasjon Nexus, da de oppdager at det kan være en blindpassasjer om bord. Det viser seg at blindpassasjeren er en biomat, og den har tatt plassen til en av mannskapet. Siden blindpassasjeren på ingen som helst omstendigheter må havne på Stasjon Nexus, starter det ett kappløp om å finne ut hvem blindpassasjeren. Stasjon Nexus har sendt en torpedo for å tilintetgjøre Marco Polo hvis ikke blindpassasjeren blir avslørt.

Mer om Blindpassasjer på Wikipedia.

Vi avsluttet kvelden med å diskutere løst og fast, samtidig som vi spydig kommenterte både videoene og personene som sendte inn meldinger til Country-Svisj...

[Listening to: Never too late - Phantom Blue - Phantom Blue (3:27)]

Siste ukers CD innkjøp 2/2008

2008-04-03T21:51:00.002+02:00

Helloween - Helloween/Walls Of Jericho/Judas (1988)

For tyve år siden var denne utgivelsen smått fantastisk, og var en av de første metal utgivelsene som utnyttet mulighetene på den da forholdsvis nye CD formatet. På den måten fikk man samlet så og si alt som Helloween hadde gitt ut med Kai Hansen på vokal på én CD. Oernst Of Life hadde vel også funnet veien hit, hadde det ikke vært for at det fremdeles ikke var mulig å få mer enn 74 minutter med lyd på en CD. Nå har denne utgaven blitt et aldri så lite samleobjekt og du må regne med å bla opp et par-tre hundrelapper for denne, men en trøst er at det finnes en nylig utgitt remastered utgave til vanlig pris tilgjengelig.

Her fremstår Helloween som det bandet de egentlig var ment å være, og som Kai Hansen til dels tok med seg inn i Gamma Ray.
I en blanding av thrash metal, power metal og litt krydder av speed metal, får vi servert knall sterke låter som Murderer, Victim Of Fate, Gorgar, How Many Tears og en rekke andre. En sann klassiker. 8/10

Nevermore - Nevermore (Remastered) (1995/2006)

Midt i brytningstiden mellom grunge og nu-metal slipper Nevermore sitt debut album. Mot alle odds og trender får bandet overraskende mye oppmerksomhet fra både media og musikkelskere, for progressiv heavy metal var ikke akkurat det som folk normalt sett gadd å høre på.
Nå var ikke vokalist Warrel Dane og bassist Jim Sheppard helt ukjente for de som hadde fulgt med en stund. De hadde begge hatt sitt virke i Sanctuary noen år før.

Allerede i 1992 gjorde Nevermore sine første demo-innspillinger, men Epic (plateselskapet) ønsket et sound mer i retning Soundgarden og Alice In Chains. Noe som var helt uaktuelt for bandet.

Et par år senere gikk de i studio for å spille inn en demo med Neil Kernon ved spakene. Det er disse innspillingene som fikk Century Media Records til å signere bandet, og det er disse demo innspillingene som til slutt endte på skiva.
Låtene er solide, samtidig som albumet ble ett naturlig bindeledd mellom Sanctaury og slik Nevermore kom til å fremstå senere.
Klassikeren What Tomorrow Knows, Garden Of Gray og The Hurting Words er blant albumets sterkeste, og på denne nyutgivelsen får vi også den tidligere uutgitte The System's Failing, samt fire demo innspillinger fra 1992. 7,5 /10

Gary Moore - Out in the Fields - The Very Best Of (1998)

Tittelen sier at dette skal være en samling av Gary Moore's beste låter, men det er det ikke. Det hele er en fantasiløs lapskaus av hans singel utgivelser. Jeg lurer på hvem som har gleden av å kjøpe slike album. Selv er jeg glad for at jeg ikke betalte en dritt. Nytten er lik null, men innholdet holder allikevel til 6/10

Låter fra noen av de siste innkjøpene mine er tilgjengelig for gjennomhøring på min Muxtape. (Muxtape fungerer noen ganger ikke i Firefox, isåfall forsøk med en annen nettleser)

[Listening to: No - Death Angel - The Art Of Dying (3:23)]

Muxtape

2008-04-01T13:11:00.001+02:00

Jeg er enig med Roy at Muxtape er en genial ting. En fin måte å få venner, uvenner og alle de jeg ikke kjenner til å høre på noe av det som for tiden er noen av mine favoritt låter.

Til min aller første Muxtape har jeg plukket ut 12 låter. De fleste av dem fra album jeg har hørt mye på i det siste, samt noen få som allikevel lå og skrotet på PC'en min.

Min Muxtape for 1. april 2008 ble til slutt slik:

Testament - More than meets the eye (fra det kommende albumet The Formation of Damnation)
Warrel Dane - Messenger (fra det kommende albumet Praises to the War Machine)
Nevermore - Garden of gray (fra Nevermore)
Judas Priest - Saints in hell (fra Stained Class)
Motörhead - I got mine (fra Another Perfect Day)
Holocaust - Only as young as you feel (fra bonus disken til The Nightcomers)
Runaways - C'mon (live) (Chateau Neuf, Oslo 1978, fra Forever Lost? (bootleg))
Reverend - Blessings (fra Play God)
Heaven & Hell - Falling off the edge of the world (live) (fra Live Radio City Music Hall 2007)
Black Sabbath - Kill in the spirit world (fra Headless Cross)
Iron Maiden - Still life (fra Piece Of Mind)
Kiss - Almost human (fra Love Gun)

Så nå kan du Head Bash'e i nesten 55 minutter.

Hvordan Vinyl-Skiver Blir Til

2008-03-25T21:38:00.000+01:00

Etter at jeg skaffet meg PhonoPreAmp iVinyl for å forbedre lydkvaliteten på vinyl-overføringen mine i fjor, hadde jeg kanskje et håp om at jeg skulle ha vært ferdig med det jeg skulle overføre fra min samling for lenge siden. Etter å ha bedrevet dank på fritiden siden i fjor sommer, så er jeg i en periode hvor aktiviteten er trappet opp, og nok en gang prøver jeg å overbevise kona at nå er det like før... Hun bare kaller seg for vinyl-enka når det står på som værst i fra kroken min.

En ting er å få lyden fra rillene til datamaskinen, men hvordan i huleste får man lyden inn på en vinylskive? Takk og lov fantes det noen glupe hoder som fant opp Discovery Channel, TV-kort og YouTube.

[Listening to: King nothing - Metallica - Load (5:29)]

Rolling Stones & Lammelår

2008-03-23T18:52:00.002+01:00

På tradisjonelt hvis benker vi oss sammen på påskeaften for å hugge innpå av svigermors hvitløksmarinerte lammelår. I år fikk jeg også tid til et par fantastiske skiturer i gnistrende påskevær over Rølikjølen i Nordskogbygda. I særklasse de to beste skiturene i vinter.

Kvelden på påskeaften ble brukt til å lese boka I Følge The Rolling Stones (According To The Rolling Stones). Rolling Stones er et band jeg med ujevne mellomrom ramler innom, og da helst Exile On Main St. albumet.
Boka I Følge The Rolling Stones skiller seg en del fra de andre biografiene jeg har lest om bandet. Som regel har de jeg har lest vært av mer tabloid karakter, og gjerne fortalt av folk med forholdsvis perifirert kjennskap til bandet. Til tider god underholdning, men sjelden innom virkeligheten.
I denne boka, som er fortalt av de forkjellige Stones medlemmene, får vi i hvert fall sannheten, selv om vi kanskje ikke alltid får HELE sannheten. De som ellers bidrar til boka har eller hadde en stor betydning for bandet, samt vi får servert noen essays i fra kjente personer og deres betraktninger av bandet. Blant annet fra en av mine favoritt forfattere Carl Hiaasen. Han skriver om når han så bandet fremføre (I Can't Get No) Satisfaction på Ed Sullivan Show i 1964. På sedvanlig satirisk vis forteller han om farens mening om disse demonene fra England som våget å fremføre noe så djevelsk på TV. Attpåtil på en søndag!

Når vi er inne på Satisfaction, som uten tvil er signatur melodien til bandet, så må det nevnes at den aldri egentlig ble sluttført. I hvert fall ikke slik som bandet mente den burde ha vært. På den tiden var bandet konstant på turné og med jevne mellomrom ble det booket ett og annet studio litt tilfeldig der de enn måtte være. Meningen var uansett at Satisfaction skulle inneholde blåsere, men tiden var knapp og det fantes ikke noen tilgjengelig blåserekke der de var. Keith Richard fuzz'et opp gitaren og la inn det som bare skulle være en antydning på hvordan melodien til blåserne skulle låte. Planen var å få gjort en skikkelig innspilling ved en senere anledning.

Uvitende om at låta ikke var ferdig, bestemte bandets manager Andrew Oldham at den skulle slippes som singel. Fjorten dager senere lå den øverst på hitlistene og ble spilt over hele USA.

Dette er bare en av mange fasinerende historier om bandet som man kan lese om i boka. En bok jeg kan anbefale til alle som liker band biografier.

[Listening to: Rocks off - Rolling Stones - Exile On Main St. (4:32)]

Eurovision 2008

2008-03-21T20:28:00.002+01:00

Vi er fremdeles nesten to måneder unna årets Eurovision finale i Beograd, men de aller fleste låtene er allerede klare for enten semi- eller hovedfinalen. Årets MGP finale, som alle andre foregående finaler, er selvfølgelig allerede kåret til tidenes værste.

Svenskene satser på litt disco, botox, silikon-pupper og minimalt med talent. Norge sender i vei en hjelpesløs og nitrist R&B sak, for å være sikre på at vi ikke kommer til finalen i år heller.
Da er det godt å ha våre finske venner i øst, som med største selvfølge stiller med power-metal bandet Teräsbetoni. Nå når ikke bandet engang opp til anklene på Kai Hansen, men så er det ikke musikalsk kvalitet som gjelder i Eurovision uansett.

Låta heter Missä Miehet Ratsastaa, som sikkert ikke betyr noe som helst viktig.

[Listening to: The brave - Metal Church - Metal Massacre 5 (4:27)]

Siste ukers CD innkjøp 1/2008

2008-03-20T22:58:00.000+01:00

Heaven & Hell - Live Radio City Music Hall 2007 (2007)

Det å iføre seg liksminke, drikking av geiteblod på scenen og begå kirkebrenning blir reneste barneteateret i forhold til hva Tony Iommi, Ronnie James Dio, Geezer Butler og Vinny Appice stelte i stand på deres turné ifjor. Man trenger ikke å ty til billige scene effekter når 231 år med magisk musikalsk ondskap nok engang rørte i den store svarte gryta.

Det kunne ha vært så lett, og ingen kunne egentlig sagt noe på det, å brukt navnet Black Sabbath. For det var tross alt den legendariske Mob Rules besetningen som dundret rundt på tur ifjor. For å slippe å høre på gneldringen fra Sharon Osbourne og fordi de rett og slett bare er konger på haugen tok de navnet Heaven And Hell. Deretter solgte de ut hver eneste konsert og festival, før det hele endte med et dobbelt live album og konsert DVD.

Det hele begynner med et infernalsk hyl i fra det hinsidige, som ikke én black metal vokalist ennå har vært i nærheten å klare, når live skiva sparkes igang med The Mob Rules. Derfra er det en imponerende knippe med utvalgte låter fra Heaven And Hell, The Mob Rules, Dehumanizer, samt et par av de nye låtene som var å finne på Black Sabbath samlingen The Dio Years.

Det er forøvrig deilig å endelig ha en gjennomført glitrende konsert med denne oppsetningen på CD, for det ville ha vært for ille om den til dels uinspirerte Live Evil skiva skulle ha blitt stående som den ultimate konsert utgivelsen fra Dio-perioden. 9,5/10

Deep Purple - Made in Japan (1972/1998)

Det er ikke til å stikke under en stol at de aller fleste klassiske live album, ikke er så live som noen vil ha det til. Spesielt før 1980 skal man lete lenger etter gode live album som ikke er tuklet med i et innspillings studio før utgivelse.

Made in Japan er noe så sjelden som et offisielt live album som det ikke inneholder så mye som et sekund med finpussing i studio på. Her kan man innemellom nyte lyden av feedback, og for de som har øre for slikt, at det synges feil og spilles surt. Det var på denne tiden hvor nesten alle låtene som ble spilt live sjelden klokket inn under ti minutter. Selv ikke den tjue minutter lange versjonen av Space Truckin' står i fare for å bli kjedelig. På grunn av låtenes lengde ble det bare plass til syv låter på den opprinnelige dobbelt LP utgivelsen i 1972. På denne remastrede versjonen får vi de tre låtene som ble utelatt i tillegg.

Resultatet er selvfølgelig et enestående øyeblikk på CD fra Deep Purple's absolutte storhetstid. 9/10

Holocaust - The Nightcomers (1981/2003)

Da jeg forleden hørte igjennom en Metallica bootleg fra 1984, slo det meg at James Hetfield forsøker å høre ut som Holocaust vokalist Garry Lettice. Så lurte jeg litt på hvorfor The Small Hours ikke var å finne på denne doble CD utgivelsen. Deretter konstanterte jeg at Holocaust er det bandet jeg har hørt mest på hittil i år.

Denne utgivelsen inneholder selvfølgelig det opprinnelige The Nightcomers albumet fra 1981. På bonus CD'en finner vi resten av det de ga ut i perioden fra 1980 til de ble oppløst første gang i 1982. Det vil si alle de klassiske låtene til bandet som Smokin' Valves, Death Or Glory og Heavy Metal Mania, men altså ikke The Small Hours. Grunnen er så enkel at denne ikke ble utgitt før på live albumet Live (Hot Curry & Wine) i 1983.

Jeg skal ikke dvele for mye med en låt som ikke er med her, og selv om nevnte låt er av deres aller beste, er det masse av godsaker å finne her. Det er på bonus CD'en hvor man finner de fleste av de beste låtene. Vi kommer ikke unna de originale single versjonene av Heavy Metal Mania og Smokin' Valves, samt b-siden Only As Young As You Feel, i tillegg til No Nonsense og Lovin' Feelin' Danger fra deres 1982 live EP. Selve The Nightcomers er mer på det jevne. For selv om lyden er langt bedre enn på endel av de tidligere single utgivelsene, så er noe av energien blitt borte i produksjonen. Smokin' Valves og Heavy Metal Mania står fremdeles som to av albumets høydepunkt ved siden av Death Or Glory, men jeg foretrekker de mer uslepne versjonene fra bonus disken. Mavrock og Cryin' Shame er andre solide låter.

Dette er en uten en tvil en utgivelse som må inn i enhver liten eller stor metal samling. Den passer fortreffelig sammen med Live (Hot Curry & Wine) forøvrig. 8/10

[Listening to: Falling off the edge of the world (live) - Heaven & Hell - Live Radio City Music Hall 2007 (5:45)]

Shreds

2008-03-16T18:15:00.001+01:00

YouTube har på godt og vondt blitt en av de viktigste stedene hvor folk kan vise sitt talent, eller mangel på sådan, i forkjellige sammenhenger. En av disse er finske Santeri Ojala som er hovedmannen bak de såkalte Shreds videoene på YouTube. For tiden er han kanskje den mest omtalte YouTube-kjendisen og han har blant annet vært gjest i Jimmy Kimmel's talk-show. Til Guitar Player i januar sa han følgende om ideen bak disse videoene:

“One day I was watching a video of Steve Vai performing, and the sound was off,” says Santeri Ojala, the 32-year-old media artist from Tampere, Finland, who is the madman behind the YouTube.com “Shreds” video series. “The whole thing looked kind of funny, I had my guitar in my hands, so for laughs…”

Hele intervjuet finner du her.

Slik låtes det når han tøyser til Iron Maiden:

Min favoritt er forøvrig laget av en av de mange som har latt seg inspirere av Santeri Ojala:

Flere Shreds på YouTube.

[Listening to: Smoke on the water (live) - Deep Purple - Made in Japan (7:36)]

Min Musikk Samling

2008-03-14T17:51:00.000+01:00

Etter en halv evighet har jeg endelig fått katalogisert min musikk samling. Det begynte for snart tre år siden at jeg oppdaget Skivsamling.nu og begynte så smått å legge inn min samling der. Når jeg var omtrent halvveis så brøt siden sammen og siden har ingen sett den.

Heldigvis oppdaget jeg litt senere Pop.nu, som både var langt enklere og raskere å bruke. En siste kraft anstrengelse i formiddag fikk de foreløpig siste CD titlene i boks. Det eneste som jeg ennå ikke har lagt inn er mine musikk DVD'er, men det kommer vel en ny regnværsdag før man aner det...

Her kan du studere min musikk samling.

[Listening to: The oath - Kiss - Box Set (Metal Plaque) (4:34)]

To Måter Å Ødelegge En Helg...

2008-03-07T20:11:00.004+01:00

Pat Boone har gjort det. The Cardigans har gjort det. De har alle laget sine versjoner av sine metal-favoritter. Det kan sies mye om disse, men de kommer til kort opp mot hvordan Deep Purple's klassiske låt Smoke On the Water høres ut når den arrangeres med tradisjonelle japanske instrumenter. Jeg er stum, men aner ikke om det er av beundring eller sjokk.

Hvis ikke dette ødela helga, så kan du alltid studere 509 klassiske (???) album covere av diverse AOR, Hard Rock og Metal band. Stikkord: (Mer eller mindre) Nakne Damer!

[Listening to: You said it all (live) - Ozzy Osbourne - Live EP (4:07)]

Johan På Snippen-twist

2008-02-28T22:03:00.003+01:00

Jeg har i snart ti år hatt som hobby å overføre alskens greier i fra vinyl til blant annet mp3, flac og CD. Det har resultert i en etterhvert pen samling av duppeditter og program som hjelper meg på leten etter den perfekte vinyl-rip. For ikke å snakke om et par tusen låter fra diverse album og singler.

Det var fin trening i å få lov til å prøve meg på tidligere P5 Solungens høyst variable arkiv av diverse vinyl skiver og singler.
Jeg passer derfor på å takke min kone som var høygravid på den tiden hvor hun måtte holde ut med en kar som renset gamle knitrende singler av Elisabeth Granemann, Lille Iris, Steinar Fjeld, Ann Kristin "Grynet" Molvig og en rekke andre jeg ikke har nerver til å nevne.

Lite ante jeg i 2001 at nettopp Ann Kristin "Grynet" Molvig's Johan På Snippen-twist skulle ende opp i et innlegg på bloggen til den New Jersey baserte radiostasjonen WFMU. Det har den utrolig nok gjort, takket være min gode venn Arne som nylig sendte over mp3 fila til Bob Purse i Illinois. En ivrig samler av nordisk musikk fra gamle dager, og en spesiell elsk på nettopp Johan På Snippen-twist låta.

Blogg-innlegget kan du lese her, mens "Grynet" Molvig's versjon av Johan På Snippen-twist finner du her.

[Listening to: Temptations of the flesh - Abattoir - The Only Safe Place (5:28)]

Da Jeg Møtte Alice Cooper...

2008-02-24T19:00:00.001+01:00

Etter en titalls konserter og festivaler har det etterhvert blitt noen konsert-suvenirer i hylla mi. Stort sett dreier dette seg om turné hefter, t-skjorter og annet rask i fra "merchandise-bua". Den beste suveniren er allikevel den jeg ikke trengte å betale én krone for.

I 2001 turnerte Dio, Alice Cooper og Ratt sammen i Europa. Monsters Of the Millenium het turnéen og en kald vårkveld inntok disse tre Oslo Spektrum. Selv om kveldens konsert høydepunkt ble Dio, var det selvfølgelig stor stas da jeg også fikk møte Alice Cooper backstage etter konserten. Blant de andre som også møtte Alice Cooper denne kvelden var Lise Myhre, kanskje mest kjent som skaperen av tegneserien Nemi. Jeg sikret meg selvfølgelig autografen av skrekk-rockeren.

Etter møtet ble jeg av en eller annen grunn stående å prate med Nemi-Lise, og det var da jeg fikk en glimrende idé. Med Ratt medlemmene Bobby Blotzer og Jizzy Pearl som nysjerrige tilskuere fikk jeg Lise til å tegne Nemi rett under autografen til Alice Cooper.

Så nå henger denne i glass og ramme på veggen hjemme.

[Listening to: Prince of darkness - Alice Cooper - Raise Your Fist And Yell (5:10)]

AC/DC Inntar Studio For Nytt Album!

2008-02-20T17:00:00.001+01:00

Det har gått temmelig nøyaktig åtte år siden AC/DC slapp sitt siste album, og den store nyheten er at bandet skal begynne å spille inn et nytt i løpet av mars. Stiff Upper Lip som kom i 2000 markerte slutten på en rekke overproduserte middelmådige utgivelser fra AC/DC. Spesielt på 90-tallet var det langt mellom godbitene, selv om bandet var på toppen av sin popularitet da.

Min anmeldelse av Stiff Upper Lip kan leses her.

Nå er det ikke bare AC/DC som gjør etterlengtede "comebacks" i år. Det samme gjør Testament og Ace Frehley. Begge slipper nye album i løpet av kort tid, og inntar også årets Sweden Rock Festival. Såvidt meg bekjent så er det foreløpig ikke bekreftet noen konserter med hverken Ace Frehley eller Testament i Norge ennå. Derimot kommer Judas Priest hit i forbindelse med at de slipper sitt konsept album Nostradamus senere i år.
Ingen Kiss fan med respekt for seg selv, gidder å gi bort pengene sine til Greed Simmons & co, da de gjester Oslo og Bergen i månedskiftet mai/juni. Bruk heller pengene på å kjøpe noe fint til deg selv, som den nye CD'en til Ace Frehley.
For oss som bor i de østlige provinser av landet, kan kanskje årets Metal Rock Fest på Lillehammer bli en høydare. Allerede er Twisted Sister, My Dying Bride, Opeth og Trouble klare for festivalen som går av stabelen 15. og 16. august.

Ellers er det ikke verdt og nevne at for tiende år på rad kommer IKKE det nye albumet til Guns 'n Roses.

[Listening to: Nick of time - AC/DC - Blow Up Your Video (4:18)]

Thunderburst = Ides Of March

2008-02-19T20:34:00.001+01:00

Her forleden hørte jeg igjennom Head On skiva med Samson. Et album jeg har hørt altfor lite på, for når jeg kom til instrumentalen Thunderburst oppdaget jeg at den var kliss lik Iron Maiden's Ides of March. En rask titt på hvem som er kreditert som låtskrivere på Thunderburst avslørte ganske raskt at Steve Harris var en av dem. På Ides of March står Mr. Harris alene som låtskriver. Litt rart med tanke på at Thunderburst ble utgitt ett helt år før Ides og de er som nevnt temmelig like.

Den grymme sannheten om låtene finner vi et intervju med tidligere Samson trommis Thunderstick på (Until Recently) The Only Samson Site On the Web.

M: But what about Thunderburst / The ides of March then? That must have been conceived while you were in the band (Iron Maiden)?

B: Yes, it was. I came up with a drum pattern that did that constant rolling. I would have ideas and Steve would then transpose that, because I don't play guitar. It was the same with Samson... I'm unable to pick a guitar up and show my idea, I have to sit there and go "du-du du-du du, no that's the wrong note" and we'd go through it like that. So that's how it came about. And I had a drum pattern and I was trying to explain the chords to go down on the drum pattern cause the whole thing goes around the drum pattern. I think we played it a couple of times with Iron maiden as an opening track. Just an intro, it was a throwaway thing, not really a track. The story behind that was that after we'd recorded "Head on" and they'd recorded "Killers" Clive Burr went round to Paul's house to listen to the new Samson album and in turn took the new "Killers" album with him. So Paul put on side one and they were "Yeah, it's great stuff", turned it over and up came Thunderburst and Clive nearly fell of his seat and went "Fuck, that's 'The ides of March'". Paul was like "What the hell is he talking about?" So anyway, long story short, I got summoned to EMI and there was Rod Smallwood and Steve Harris sitting there and a lawyer, solicitor, and an EMI representative and just me sitting there. So what was decided in the end was that Steve Harris would share 50-50 the publishing rights on the Samson version of it, but I never got Sweet F.A. on the Iron Maiden version...

...hmmm...i rettferdighetens navn skulle vel Thunderstick hatt låtskriverkreditt på Ides of March. På en annen side var det Steve Harris som hadde råd til advokat...

Hele intervjuet kan du lese her.

[Listening to: Thunderburst - Samson - Head On (2:06)]

2007...en oppsummering!

2008-02-11T20:51:00.000+01:00

Det er på tide å endelig gjøre slutt på 2007 en gang for alle, og som vanlig har jeg samlet musikkinnkjøpene sist år i en oversiktlig liste.
Av fjorårets utgivelser er det Candlemass' King Of the Grey Island som jeg kårer til 2007's beste utgivelse. Nærmest følger den begrensete Rhino utgivelsen av Black Sabbath, Live At Hammersmith Odeon og Onslaught's overraskende sterke comeback, Killing Peace.

Mine ti beste innkjøp i fjor er som følger:

Metal For Muthas I (1980/2000) 10,0
Candlemass - King Of the Grey Island (2007) 9,5
Black Sabbath - Live At Hammersmith Odeon (Limited Edition #2681/5000) (2007) 9,0
Metal Church - Blessing In Disguise (1989) 9,0
Judas Priest - British Steel (1980) 9,0
Diamond Head - To Heaven From Hell (1997) 8,5
The Smashing Pumpkins - Mellon Collie And the Infinite Sadness (1995) 8,5
Mortal Sin - Mayhemic Destruction (1987) 8,5
New Wave Of British Heavy Metal '79 Revisited (1990) 8,0
Nevermore - The Politics Of Ecstacy (1996) 8,0

Metal for Muthas I gjorde kål på punken og dinosaur-rocken som regjerte mot slutten av 70-tallet. Den ble, og er fremdeles heavy metalen's ABC.
Alle album til Smashing Pumpkins er dørgende kjedelige, bortsett fra Mellon Collie And the Infinite Sadness.
Først etter 22 år som Priest fan, hørte jeg British Steel for første gang. Det samme med Killers albumet til Maiden som er å finne på lista under:

Holocaust - Live (Hot Curry & Wine) (1983) 8,0
Onslaught - Killing Peace (2007) 8,0
King Diamond - "Them" (1988) 8,0
Amoral - Wound Creations (2004) 7,5
Iron Maiden - Killers (1981) 7,5
Iron Maiden - Death On the Road (2005) 7,5
Ace Frehley - Greatest Hits Live (2006) 7,0
Gary John Barden - Agony & the Xtasy (2006) 7,0
Pretty Maids - Carpe Diem (2000) 7,0
Alice Cooper - Raise Your Fist And Yell (1987) 7,0
Raven - Wiped Out (1982) 7,0
Angel Dust - Of Human Bondage (2002) 7,0
Kiss - Killers (1982) 7,0
Diamond Head - Death And Progress (1993) 6,5
Cloven Hoof - Eye Of the Sun (2006) 6,5
Lead Weight - H.M. Rock Compilation From Neat (1981) 6,5
Finest Of Hard-Rock - Rock Thunder (1998) 6,5
Saxon - Coming To the Rescue (2002) 6,5
Various - Deeper Into the Vaults (1991) 6,5
U.D.O. - Mean Machine (1989) 6,0
Deep Purple - Bananas (2003) 6,0
Nightwish - Once (2004) 6,0
Wolfsbane - Live Fast, Die Fast (1989) 5,5
She - Never Surrender (Maxi) (1985) 5,0
Overkill - W.F.O. (1994) 5,0
Jack In the Box - Stigma (1995) 4,5
Ghost Machinery - Haunting Remains (2004) 4,0
Queensrÿche - Take Cover (2007) 4,0
Conception - Flow (1997) 3,5
Stone Temple Pilots - No. 4 (1999) 3,0
Demon - Spaced Out Monkey (2002) 2,5
Saxon - Destiny (1988) 2,0
Cosmo - Alien (2006) 1,0

Hvis du deler samme liste fetish som meg, kan jeg nevne at jeg avsluttet min første Last.FM profil ved overgangen til 2008. Mine nye lister for 2008 kan du finne her.

[Listening to: Freeway - Porno For Pyros - Good God's Urge (4:22)]

Siste ukers CD innkjøp 8/2007

2008-01-23T12:07:00.000+01:00

Mens de fleste er i full gang med 2008, så skal jeg først gjøre meg ferdig med 2007. Her er noen kort-anmeldelser av de siste musikk innkjøpene jeg rakk før folk gikk berserk med nyttårsrakettene.

Judas Priest - British Steel (1980)
Kommentarer overflødige. Klassiker!. 9/10

Testament - The New Order (1988)
Thrash-metal på sitt aller beste. Chuck Billy's vokal treffer deg som en rambukk, og Alex Skolnick tryller fram de tøffeste riffene siden Tony Iommi liret av seg Iron Man for første gang. 8/10

Iron Maiden - Death On the Road (2005)
Ikke akkurat Live After Death, men etter som tiden går vil denne live skiva øke i historisk verdi. Flere hakk bedre enn Rock in Rio fra Brave New World turnén. 7,5/10

Angel Dust - Of Human Bondage (2002)
Tittelsporet er helt vanvittig. Resten er ikke dårlig. Det hele avsluttes med en cover av Seal's Killer. 7/10

Kiss - Killers (1982)
Kiss forsøker å rette opp i skadene etter Unmasked og The Elder. Åtte klassikere og fire nye låter skulle få Kiss fansen til å glede seg til et nytt album i 1982. 7/10

Various - Deeper Into the Vaults (1991)
Marsha og Jon Zazula hadde opprydding etter en fest i kåken og der fant de masse fint de kunne gi ut på CD. Steve Souza hadde lagt igjen kassetten med Testament demoene, Scott Ian mimret tilbake til Joey Belladonna's første konsert med bandet, mens Lars Ulrich holdt et to timers foredrag om hvor mye Blitzkrieg hadde inspirert Metallica. På den måten kan det fort bli en ganske bra samle skive. 6,5/10

Wolfsbane - Live Fast, Die Fast (1989)
Wolfsbane ble hypet som det neste store heavy metal bandet. Rick Rubin produserte og skiva ble utgitt på stort selskap i USA. Så ble de glemt, helt til Blaze Bayley tok over mikrofonen til Bruce i Iron Maiden. Live Fast, Die Fast lever opp til navnet og ble aldri noe mer enn et middels bra album. 5,5/10

Overkill - W.F.O. (1994)
Oppskriften er den samme, men råvarene er ikke av samme kvalitet som tidligere. Blitz og gutta har gjort bedre ting både før og etter. 5/10

Queensrÿche - Take Cover (2007)
Jeg har ennå til gode å oppleve et virkelig bra cover-album. Queensrÿche trodde jeg skulle være i nærheten, men neida. Det skal sies at deres versjon av Peter Gabriel's Red Rain er superb. Deretter har vi en helt grei gjennomskjøring av Black Sabbath's Neon Knights. Så tok jeg dekning. 4/10

[Listening to: Standing in the shadow - Whitesnake - Slide It In (3:32)]